Suttungs mjød

Dagne Groven Myhren taler ved Ingeborg Refling Hagen-skulpturen i hagen på Fredheim på Tangen i Stange. Foto: Maj-Christel Skramstad

Tale ved støtta av Ingeborg Refling Hagen på Fredheim (Tangen i Stange) på Wergelandsdagen 17. juni 2016.

På vegne av Suttung og Kulturhuset Fredheim er det en stor glede å ønske velkommen til dette kjære stedet! Her i Fredheims hage har Ingeborg Refling Hagen stått på sokkel siden 1995, slik billedhuggeren Gunnar Janson utformet henne da hun var ung. Det er i hennes ånd at vi idag feirer den dikter hun kanskje elsket høyest av alle diktere, mirakelet Henrik Wergeland.

La meg sitere litteraturhistorikeren Gerhard Gran: «Wergeland som engang sa at han naarsomhelst kunde klatre til himmels paa en spindelvævstraad, han som saa ofte midt under den groveste polemik pludselig forsvant i en sky for at overraske sine fiender med sin lærkesang fra det høie blaa, Wergeland hvis kosmiske fantasi stadig løftet ham ut i verdensrummet hvor han beveget sig med den samme hjemlige sikkerhed på Melkeveien som ved Mjøsens bredder…» (Gerhard Gran 1915, «Norsk Aandsliv i hundrede aar», s. 11.)

Nå befinner vi oss nettopp «ved Mjøsens bredder». Og man kan spørre seg: Hvor mange 17. junier har ikke Ingeborg sittet lys levende nettopp i denne enga under syrinene med sin store stråhatt og vært lydhør mottaker for Wergelanddikt som er blitt framført fra terrassen av små unger, ungdommer og godt voksne, la meg si fra tre-åringer til minst 80-åringer. Og inne i huset stråler det av dikterord i lyse farger fra dører og skap:

Der kan vi f.eks. lese dette: «Hver en solbeskinnet Stengel Engens slette bølger af, er en Troens støttesteav.»

Og videre:

Hvert et Blad en vinget Engel,
hver en Qvist et Kors af Guld,
hvoraf Luften glimrer fuld.
Hver en Blomme solforgyldt
er en Kalk av Naaden fyldt.
Himmelsk Kjærlighed har ømt
ud deri sit Hjerte tømt.

En biskop i Nidaros besøkte en gang Fredheim. Han noterte i sin notisbok. «Hver en solbeskinnet Stengel, / Engens Slette bølger af, / er en Troens Støttestav».

Som barn stavet jeg meg gjennom disse ordene. Og jeg er nok ikke det eneste barnet som har grunnet på dem i årenes løp! Merkelige ord. Ord til å vokse på. Ord som åpnet dører. Om litt vil Torleif Kippersund framføre en lovsang som inneholder de ordene jeg nettopp siterte. Lovsangen er hentet fra «De tre», ett av Henrik Wergelands berømte dikt om religiøs toleranse.

Det er en gammel meningstung tanke at i selve skaperverket, altså i naturen, finnes en erkjennelsesvei som fører inn til skapelsesmysteriet. Den store matematiker og astronom Johannes Kepler som levde på overgangen mellom 1500- og 1600-tallet, tilhørte dem som mente at han kom nærmere Gud selv når han studerte lovmessighetene i hans verk, det vi gjerne kaller naturlovene. Han viet sitt liv til dette studiet.

Wergeland hentet om og om igjen inspirasjon fra skaperverket. Han så på det som en Lovsang diktet av Gud : «Bli Lys!» Slik sett er skaperverket en åpenbaringsform, skapelsesåpenbaringen. Åpenbaring, ja. Men innerst inne er det et mysterium. Hos Wergeland kan det hete: «Betænk, at om du Græssets Spiren kjendte, da holdt du Skabelsens Nøgle i din Hånd.» (Mennesket 1845. Samlede Skrifter II,6 s. 9.)

Så får vi huske på at vi mennesker også er involvert i skapelsesmysteriet. Vi er del av det. Derfor kan man også tale om en indre erkjennelsesvei gjennom eget vesen. Hos Wergeland heter det for eksempel: «i Selverkjendelsen sig Gud udfolder og Udødeligheden» (S.S. II,6 s. 110). Slik tenker også de store mystikere. Gress-strået og menneskets eget selv er forbundet med livets store mysterium.

Den danske Wergelandforsker Aage Kabell har sagt at Wergeland i sin diktning forener den lille realisme og den store visjon. Det er så treffende formulert at det tåler å gjentas om og om igjen. I Wergelands dikt «Egebladene» leser vi for eksempel dette: «Se nøje, skal du øjne / det Store i det Smaa. / Sig Guddomstanker højne på Græssets veke Straa.» Der var gresstrået igjen!

Fra tidlig ungdom av og til sin dødsdag mente Wergeland at uansett hvilket navn vi mennesker måtte finne på å gi Skaperen, er det egentlig den samme Skaper vi søker. Dette kommer til uttrykk på en særegen måte i toleransediktet «De tre». Det skildrer et møte mellom tre lærde i den «brændende syriske Ørken»: en muslim, en jøde og en kristen. Etter en natts hvile under en uhyre Platan opplever alle tre soloppgangen over ørkenen og føler trang til å lovsynge den oppstigende sol som de ser på som «den højestes herlige Billede», altså som et guddomssymbol. Etter noe nøling overvinner hver av dem sin angst for å støte sine medlosjerendes tro, og bryter ut i lovsang, nærmest i trestemmig kor. Den kristne nazareers sang slutter på en måte som synes å ville samle alle store religioner i ett felles, paradoksalt uttrykk , «den unnævneliges Navn».

Den norske filosofen Egil A. Wyller som nylig fylte 91 år, har beskjeftiget seg mye med Henrik Wergeland, og ikke minst med diktet «De tre». På en åpen forelesning ved Universitetet i Oslo i 2005, kommenterte han nettopp den kristne nazareers sang. Han sa blant annet:

«I denne paradoksale avslutningsformel hos Wergeland er de tre, ja alle store religioners møtested, fanget opp – for i den er en universell intellektuell mystikk gitt til kjenne, hvor alle navn, alt språk, all tanke strander i tausheten og stillheten innfor selve gudsmysteriet  – det unevnelige navn.” (Sitert i D G Myhrens foredrag «Religiøs toleranse i Henrik Wergelands ånd, Nrks foredragsserie P 2-akademiet nr. XXXVI 2006. Transit forlag s. 36-49 )

Og med dette gir jeg ordet Torleif Kippesund som vil framføre den omtalte morgensangen fra den syriske ørken.

Dagne Groven Myhren

Den kristne nazareers Sang fra diktet «De tre» i samlingen Jøden, 1842

«Lov og Priis Algodheds Gud!
Se, hvor Morgnens Glimt begynde
Herrens Ære at forkynde
og hans Navn at brede ud!

Se, hvor Græssets tætte Klynger
bøje sig for Ham, der tynger
ogsaa dette, i dets Dignen
under Duggen, med Velsignen!
Thi dens Vievand, det rene,
udsprængt over Græs og Grene,
vier Eng og Lunde ind
til et helligt Tempelklæde,
til et Altar Bjergets Tind,
hvor de Salige tilbede.

Hver en solbeskinnet Stengel,
Engens Slette bølger af,
er en Troens Støttestav;
hvert et Blad en vinget Engel,
hver en Qvist et Kors af Guld,
hvoraf Luften glimrer fuld.
Hver en Blomme solforgyldt
er en Kalk af Naaden fyldt.
Himmelsk Kjærlighed har ømt
ud deri sit Hjerte tømt,
rakt saa Kalken, kront og fyldig,
hver Uskyldig,
som har Øje
for den høje
Himmelfart, som sig fornyer
dagligen fra Morgnens Skyer, —
for Forjettelsen, som skreven
over dugghvid Eng er bleven
om miskundsom Kjærlighed,
lysende i milde Straaler,
strømmende i fulde Skaaler
over hele Jorden ned, —
om et Eden,
aabnet af Barmhjertigheden,

ringet ind af evigunge,
rosenfriske Morgengryer,
i hvis Skyer
Helgener i Engles Favn
første Gang med frigjort Tunge
jubelsjunge
den Unævneliges Navn.»
(HW Samlede skrifter I,3, s. 22– 27.)

Artikkelforfatteren avduker Wergeland-minnesmerket på Verkland gård i Sogn 17. juni 1975.

På Tangen kirkegård

I dag er det 207 år siden Henrik Wergeland kom til verden. Takk til alle dere som tradisjonen tro har møtt opp her på Tangen for å feire Wergelands fødselsdag, enda det regner og det er nokså kjølig.

For nøyaktig 40 år siden ble jeg invitert Verkland i Brekke i Sogn for å avduke et flott gråsteinsmonument, nærmest en obelisk, til minne om at Henrik Wergelands farsslekt har navnet sitt derfra. Folk hadde møtt opp i mengder, til tross for at regnet sprutet ned mye verre enn det gjør her i dag. Brekke skal visstnok være ett av de mest nedbørrike steder i landet.

Torleif Kippersund som her står, er vestlending, og har opplevd regn før. Jeg har bedt ham om å framføre to tekster. Først en kort, men sublim tekst fra Wergelands verdensdikt. Deretter følger Ingeborg Refling Hagens dikt ”Mennesket”. Wergelands tekst er skrevet på sykeleiet senhøstes 1844 i samband med omarbeidelsen av ungdomsverket Skabelsen, Mennesket og Messias. Ingeborgdiktet er fra 1962.

Torleif Kippersund:
Æonenes sang om den nyskapte Adam som ennå ikke er våknet til bevissthet i Edens hage. Fra Mennesket (1845)
Av Henrik Wergeland

End rinder hans Blod
isøvne sagte.
Halvlukte Zwiebel
er end hans Hjerte.
Hans Vaagnen vil være
som Tempels Aabning.
Og i dets Indre
med Ild staaer skrevet
hans Gudemærke:
”Jeg er! Jeg er!”
     – det Raab, hvormed
sin Livsfest han aabner
og vil den ende,
naar Sandsers Frydblus
ei mer brænde –
det Løsen hvorpaa ham Aanderne kjende,
naar gjennem Graven
han let er vandret
som gjennem en Sky – 
Bevidstheden at,
liig Demanten, kan 
    hans Selv ei knuses.
Nedstødt i Dybet,
til Rum forviist
Hvor Stjerne ei lyser,
i Jordens Midte
af Ild begravet,
bestandig tindrer 
det frem deraf.
             (HW SS II, 6 s. 37 – 38)


Mennesket
 av Ingeborg Refling Hagen

Mannen reiste seg og så mot solen.
Så at solen den var bitte liten.
Meget mindre jo, enn mannen selv,
og langt mindre enn den jord han sto på.

Mannen strakk seg, ønsket å se mere,
sperret øyet opp, forsterket synet.
Men da økte solen og ble veldig,
meget større enn den jord han sto på.

Mannen hørte sus og lyd i løvet,
hørte klask og sukk av bølgeslaget.
Og han kjempet, prøvde høre bedre,
skille alle lyd ifra hverandre.

Mannen ble bevisst om luktesansen,
og naturen pustet ut i vellyst.
Og han merket smaken på sin tunge,
merket seg det søte og det vonde.

I det samme øynet han sin neste, 
så en mann, men han var bitte liten,
meget mindre verd enn det han selv var,
og langt mindre enn den jord han sto på.

Da ble mannen redd og dekket øyet,
ønsket ikke skjerpe synet mere.
Hadde ikke instinkt til beundring,
hadde ingen drift til å forstørre.

Men av dette som var motsatt driften
fødtes skriket: ”Nei, det vil jeg ikke!”
Angsten slo tilbake som et ekko:
”Du – du skal!” og kampen sto i sinnet.

”Du – du skal!” –  –  –  uhyret er din neste,
kall ham bror og gi ham retten med deg!”

Motsatt instinkt, motsatt drift å si det:
”Kom, du er min bror, du er min like”.

Men av ordene: ”Du er min like” –  – 
fremsto Mennesket  på jorderiket,  

    (Fra samlingen Jeg foretrekker lyset 1962 s. 30–31.)

På Tangen samfunnshus

(Resten av talen ble holdt på Tangen samfunnshus på grunn av været)

Wergelandteksten og Ingeborgdiktet som nettopp ble framført på kirkegården, har tilknytning til Mjøsa. Etter fiksjonen skal Wergelands verdensdikt være unnfanget ved Mjøsa, nærmere bestemt på Skreia. Ingeborgdiktet er blitt til her på Tangen.

Wergelandteksten er en hymne som himmelånder synger om Adam som ikke er våknet av sin første søvn i Edens hage. De synger at han snart vil slå øynene opp på den ennå unge jord. Dypest sett handler det om menneskets oppvåkning i eksistensiell mening, hvilket innebærer å fatte sin åndsutrustning og erkjenne seg selv. Hymnen sier at denne oppvåkning er ensbetydende med å oppdage en skatt i sitt indre, en juvel, ja, en uknuselig diamant, et symbol på eget selv, identitets-bevisstheten. Å våkne til bevissthet om eget selv er likeverdig med at det åpnes et tempel, altså et gudshus: ”et Tempel er nu min Bolig, af Fakler oppfylt og av Cymbelslag” heter det i den teksten som følger etter himmelåndenes hymne, og som er lagt i munnen på det første mennesket.

Bilder fra krystallenes verden forekommer gjerne hos Wergeland som uttrykk for den indre lyskraft som hvert menneske bærer i seg, evnen til å fange opp og stråle ut lys, og med lys er det ikke bare tenkt på fysisk lys, men på skapende åndelig lys, eller guddomslys. Jeg nøyer meg med å minne om uttrykk som ”Fornuftens Demant” (diktet ”Kvinderne paa Kirkegaarden”), eller ”Diamanten, Dybets Kjerte” (kantaten ”Vord Lys!”).

Hva er så en diamant? Det er en krystall med sterk lysbrytende evne. Den består av rent kullstoff som har utkrystallisert seg under et vedvarende trykk i jordens indre. Så kan vi spørre: Hva er det som gjør at kullstoff utkrystalliseres til diamanter? Det må være det Wergeland i en annen sammenheng kaller loven om selvdannelse, altså en iboende formkraft, som blant annet finnes i mennesket. I denne sammenheng kan vi også nevne barnediktet ”Bækken går i Engen”. På ett nivå handler det om at barnet lærer av fuglen å vaske seg og bli ren utvendig, altså på kroppen. Det var for Wergeland viktig for trivsel, sunnhet og selvrespekt.

Likevel handler diktet kanskje vel så mye om indre klargjøring og erkjennelse. Derfor kan diktet slutte med en brå perspektivutvidelse som uttrykker hva barnet kjenner når det føler seg rent. Da kan det oppnå anerkjennelse fra engler: ”Milde Blikk de [altså englene] sende, / naar de see, at jeg er reen / som den klare Ædelsteen, der kan i Mørket brænde” (SS I, 2 s. 410).

I kantaten ”Vord Lys!” er den indre lyskraft forbundet med menneskeåndenes kall, ”Kaldet Gud dem lærte”. Et kall har sammenheng med en livsoppgave bestemt av en indre trang, eller la meg si et vedvarende trykk. Mennesket kjenner i seg en dyp trang til å virkeliggjøre et mål som skal nås, en høyere mening. Drivkraften mot et mål, kalles gjerne for hensikt. Hos Søren Kierkegaard og Henrik Ibsen kalles det ”Bestemmelsen”. (Jf. S.K.: Enten Eller og H.I.: Peer Gynt.) Det betyr, i følge Knappestøperen i Peer Gynt å bli til i samsvar med ”Mesteres Mening”, og det vil igjen si skaperens, eller rett og slett Guds mening. Det kan også uttrykkes slik: det handler om å bli til i samsvar med sin idé, sitt urbilde. Wergelands dikt ”Følg Kaldet” forteller også om denne indre lov eller hensikt. Den er virksom i menneskesinnet, naturen og kulturen:

Intet – større eller mindre –
intet frugtløst og forspildt,
er der Hensigt i dets Indre,
slænges ud det end saa vildt.

(HW SS I,3 s. 390.)

Dikterens spesielle oppgave er å forstå og bidra til å klargjøre denne hensikt for medmennesker. Dikteren selv er dypt involvert. Når han (eller for den del hun) følger kallet, er dikteren delaktig i en stor sammenheng og samarbeider med en overordnet, guddommelig plan eller hensikt: ”Bedre Tiders Morgenrøde vil han frem af Mulmet støde” (”Følg Kaldet”).

I en serie essays som Wergeland skrev i 1843 – 44 og som han kalte Historiens Resultat, leser vi at ”Kulturens Hovedøiemeed [altså hovedmål] er Humanitet”. Og videre: ”Krystallen antager ikke sikkrere sin Form ved Selvdannelse ifølge en Lov i dens Indre, som tillige er udbredt i Naturen, end Menneskeheden sin aandige Form” (SS IV, 5 s. 345).

De to tekstene handler altså på hver sin måte om mennesket; mennesket som på en gang er individ og representant for slekten. Hvert menneske må – liksom Adam og Eva i tidenes morgen – oppdage seg selv, finne sin plass i verden, og – som Ingeborgdiktet viser – tyde forholdet til sin ”neste”; eller for å sitere Skriften: ”Du skal elske din neste som deg selv”. Det kan med det samme minnes om at det også står skrevet i Wergelands verdensdikt at samme ånd i alle hjerter bor. Hvert menneske har altså en verdi i seg selv uavhengig av fødsel, rase, kjønn, klasse og nasjonalitet og er følgelig omfattet av universelle menneskerettigheter.
Gratulerer med dagen!

Dagne Groven Myhren

Velkommen til Tangen kirkegård og til Ingeborg Refling Hagens grav.

I dag er det 206 år siden Henrik Wergeland ble født, han som kalte seg grunnlovens seks år eldre bror. Hans syn var at grunnloven var båret og gjennomtrengt av en frihetsidé i kontinuerlig vekst, en slags frihetens Ygdrasils ask som må ha vern og vilkår slik at den kan formidles videre til kommende slekter ”meer Fuldkommen end vi modtoge den fra Fædrene”, som han sier i en tale i Det norske Studentersamfund 17. mai 1835. Han advarer med det samme mot stagnasjon. Jeg siterer:

Det Frihedstræ, vi fryde os om skal ikke være af disse Underhavens forstenede, hvor Frugterne kun til Øjenslyst ere Diamanter og Rubiner; men et, der lædsker og nærer, voxer og voxer til en Ygdrasil der omskygger Verden.

Av hans fedrelandssang for barn framgår det at han ønsker at hvert barn i Norge skal oppdage at friheten er noe ”som verd er at beskytte.”

De to diktene som Torleif Kippersund straks vil framføre, er valgt med tanke på det pågående grunnlovsjubileet: Henrik Wergelands dikt: ”Norges Storthing” fra 1842 og Ingeborg Refling Hagens dikt: ”På en bitte liten klode” fra 1960.

Som vi alle vet, er Stortinget en folkevalgt, representativ, lovgivende forsamling. Navnet Storting er skapt av Henriks far, Nicolai Wergeland, som fikk gjennomslag for det i Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Nicolai Wergeland var en av de mest framtredende personene i grunnlovskomiteen.

Navnet ”Storting” refererer til middelalderens tingsteder, lovarbeid og lovpraksis i Norge. Ett av de gamle tingstedene, Eidsivating, ble på 1000-tallet flyttet til selve Eidsvoll, ”Heidsivia”, som Wergeland nevner i diktet. Det som er bevart av Heidsivia Tings Lov Bok og av Borgartingsloven, representerer de to eldste lovsamlinger i landet. Eidsivating omfattet bygdene omkring Mjøsa, og dermed også Tangen.

Vår grunnlov har rett nok nære forbilder, især i den franske og den amerikanske grunnlov fra slutten av 1700-tallet, og det gjør Wergeland mye ut av i sin diktning. Men han visste nok også at for eksempel den norske Frostatingsloven fra 1100-tallet inneholder en grunnleggende formulering, i ordtaks form og lett å huske: «Med lov skal land bygges og ikke med ulov ødes. Og den som ikke unner en annen lov, han skal selv ikke nyte lov.» Her skinner den enda eldre Romerretten gjennom. Den har røtter tilbake til uskrevne lover i førkristen tid.

I diktet ”Norges Storthing” vektlegger Wergeland bl.a. den bonderepresentasjon som grunnloven av 1814 åpnet for: ”Norge i sin Døl er dragen / nu tilthinge for sit Nord”, heter det bl.a. Og han understreker verdien av at de ulike landsdeler kan kommunisere med hverandre på tinget. Diktet peker videre mot en velsignelsesrik vekst for land og folk, en ny storhetstid. Og det kan tilføyes at denne ikke skal oppnås ved å erobre land, men ved å dyrke opp vårt eget land – materielt og åndelig. Norges skattland finnes ”herindenlands” som det heter i et annet Wergelanddikt. (Nils Justesen). Diktet ”Norges Storting” understreker at veksten ”beror på”, dvs. avhenger av, innsatsen til ”Norges kaarne”, altså de folkevalgte

Wergeland selv underviste bondegutter gratis i sin hjembygd for at de skulle få bedre kunnskaper slik at de kunne gjøre seg nytte av de muligheter som grunnloven åpnet for.

Diktet slutter slik: ”Det beror på Norges kaarne /Tidens Guder er dens Mænd”.

På den tid var jo politikerne menn. I dag har selvsagt kvinner stemmerett og arbeider politisk på høyeste nivå. Dette er en frukt av den veksten i frihetstreet som Henrik Wergeland forutså og bidro til å bane veien for.

Ingeborg Refling Hagens dikt ”På en bitte liten klode” er skapt av en kvinne som arbeidet i tradisjonen fra Wergeland, og som ønsket at vi alle skulle være med på å holde oppe verdiene i Wergelandarven og ta dem med videre. Det er derfor vi i dag tar del i hennes Wergelandstevne.

”På en bitte liten klode” foregriper i noen grad et mye nyere dikt som er blitt folkeeie i det siste. Det heter ”Mitt lille land” og er skrevet av Ole Paus. Om Paus har kjent Refling Hagens perspektivrike dikt, vet jeg ikke.

Refling Hagen løfter i alle fall fram Norge som et knøttlite, fredelig og beskjedent land med mye fjell og stein. Men det gror noe verdifullt og vakkert i ”revnene”. Hun ser videre det lille landet i global og kosmisk sammenheng, og retter blikket mot vår spesielle grunnlovsdag som lyser ”som en revne i et fjell”. Og sannelig klinger Frostatingsloven med (sitat): ”Og ved lov er landet bygget, / og ved rettferd er det trygget.” Hun lar dertil erfaringene fra andre verdenskrig spille inn når hun understreker at vi er et folk som bittert har lært å forstå verdien av å leve i fred og frihet. Som vi vet har dette preget vår 17. mai feiring i hele etterkrigstida. Ja, det har også hatt betydning for det 17. junistevnet som IRH skapte. Det hele begynte på Eidsvoll i 1938 som et mottiltak mot den uhyggelige politiske og ideologiske utviklingen på 1930-tallet. Og hva var mottoet for det første 17. juni-stevnet i 1938? – Svaret er: Det land som eier frihet har ære nok, en formulering etter Henrik Wergeland. Stevnet ble tatt opp igjen på Romerike etter krigen, men fra og med 1950 har 17. juni vært feiret hvert eneste år her på Tangen. Det blir til sammen i 65 år. Gratulerer med dagen!

Fine oppslag i lokal-avisene om Wergelandsfesten på Tangen 17. juni 2014:

Hamar Arbeiderblad 18. juni 2014

Stangeavisa 19. juni 2014

Tangen kirkegård, 17. juni 2013.

Sang:

”Vord Lys!” Det forkyndes i evigt endnu
for navnløse, blindfødte Stjerner
hist ute i Mulmenes Fjerner.
Forherliget vorde dit Rige og Du,
Herre vor Gud! Halleluja!

(Fra Wergelands kantate Vord Lys!)

Velkommen til Tangen Kirkegård og Ingeborg Refling Hagens grav på Henrik Wergelands 205-årsdag. Gratulerer med dagen!

Jeg vil begynne med å stille tre spørsmål.

1. Hva er det dypeste i Henrik Wergelands folkeopplysningsprosjekt?
2. Hvordan kunne Wergeland hevde at oppfinneren av boktrykkerkunsten, Johann Gutenberg, har spredt større velsignelse over jorden enn Sokrates, Platon og Aristoteles og mange andre store ånder som han nevner?
3. Hvorfor ønsket Ingeborg Refling Hagen at Wergelands kantate fra midtsommerdagen, 24. juni i 1840, Vord Lys!, skulle framføres hvert år ved Wergelandfesten her på Tangen 17. juni? Kantaten åpner med de bibelske ordene : ”Vord Lys!” dvs. ”Bli Lys!” Den vil bli framført også i år – på Tangen Samfunnshus etter dagens hovedtaler, Walid al-Kubaisi.

Her skal det gis momenter til svar på spørsmålene.
Ordet Lys henger sammen med begrepet opplysning. Det har selvsagt en rent konkret betydning. Men opplysning er vel så mye brukt i overført betydning, for eksempel i uttrykket folkeopplysning. Da snakker vi om lys i betydningen kunnskap, ja, visdom. Wergeland drev som kjent folkeopplysning på mange nivåer. Han lærte folk nyttige, praktiske kunnskaper, ga ut folkeskrifter og arbeidet for opprettelse av folkeboksamlinger for eksempel. Vi pleier gjerne, og med rette, å se Wergelands folkeopplysningsprosjekt som en videreføring av en stor tradisjon fra 1700-tallet, altså fra opplysningstiden.

Så vi spør igjen: hva var kjernen i Henrik Wergelands opplysningsprosjekt?

Historikeren Arne Bergsgård har sagt at alt opplysningsarbeid for Wergeland i grunnen var ”å vekkja mennesket, så dei åndsevnene det rår over, kjem i arbeid.” Wergeland selv sier: ”Vi ere Aandeæg, lagte i Dyndet”. Det betyr at vi mennesker skal vokse opp og utvikle oss i dette fruktbare dynd, for til slutt en gang å forlate det som frie ånder med kurs mot den himmelske hjemstavn som vår ånd dypest sett er utgått fra og hører hjemme i: ”Høiere, gjennem Spiraler, / stiger Aandernes Skarer / op mot Gud” (diktet Napoleon, 1829).

For Wergeland er mennesket et vesen av støv og ånd. Hva skal så til for å skape åndelig oppvåkning og vekst? Svar: Lys. Lys er åndens næring.

Wergeland skapte en åndemyte som bærer hans eget stempel. Men den er i slekt med Platons sjelemyte. Hos Wergeland som hos Platon er det meningen at mennesket skal oppdage sin ånd, gjenerindre sitt dypeste åndelige vesen og vokse i erkjennelse av det sanne, det skjønne og det gode. ’Å lære er å huske’, sier Sokrates i en av Platons dialoger. (Jf. dialogen Faidon). Platon understreker det avgjørende ved å gjenerindre seg som ånd. Det er også grunnleggende for Wergeland – og – for Ingeborg Refling Hagen. Hun utreder begrepet ”himmelerindring” i sin diktning på originale måter.

Hos Wergeland klinger stadig ord av typen: Glem ei, glem ikke, ei glem. For eksempel slik:

Glem ei, du er Støv!
Glem ei, du er mere end Støv
At Solerne ere dig Vei til dit Hjem,
i blaanende Fjerner.
de blinkende Stjerner
det over din Hjemstavn hviftende Løv,
ei glem!

(Jf. Skabelsen, Mennesket og Messias (1830) og omarbeidelsen Mennesket (1845)

På Tangens skoles usedvanlig vakre fane står dette:

Glem ikke Stjernerne! Glem ikke Blomsten!
glem ikke Ormen i støvet.

(Fra prologen i Mennesket.)

Både himmelens stjerner, jordens dyr og blomster er del av det universelle skapelsesdiktet og lærer oss til syvende og sist om Skaperen.

Wergeland forente klassisk dannelse med bibelkunnskap. Kantaten Vord Lys! ble som nevnt framført første gang i 1840 til minne om boktrykkerkunstens oppfinner og 400-årsjubileet for hans kunst. Kantaten ble oppført i Vår Frelseres kirke i Kristiania. Deretter samme dag var det en verdslig fest i Grünnings have, ikke langt fra Eidsvolls plass, der Wergelandstatuen står i dag, men nærmere sjøen. Der ble fedrelandet, ytringsfriheten/trykkefriheten og den unge norske litteratur hyllet i dikt som Wergeland hadde skrevet for anledningen. Og der holdt han sin berømte tale der han hevder at Guds sanneste navn er velsignelse.

Så tilbake til vårt andre spørsmål: hvordan kunne Wergeland si at Gutenbergs kunst overgår alle andre store ånders kunst? Svaret er at Gutenbergs kunst i bunn og grunn er Guds kunst, fordi den gjennom de løse typene, metallbokstavens ”Tunger”, forsetter Guds skaperverk og med fornyet kraft utbrer lys i verdens mørke, altså også lyset fra ånder som Sokrates, Platon, Aristoteles, Solon og andre. Gud er en lysets Gud.

”Metallbokstavets Tunger
den Lysets Gud lovsjunger!

(”Vord Lys!”)

Svaret på det tredje spørsmålet gir seg av seg selv. Ingeborg Refling Hagen ønsket at kantaten skulle være et fast innslag på 17. juni, fordi den viser at Wergelands folkeopplysningsprosjekt dypest sett er en fortsettelse av Guds skaperverk slik Gutenbergs kunst også var det: utbredelse av Ordet. Det er Guds egen røst som fortsatt runger: Bli Lys! Det er det perspektivet trykkekunsten – ideelt sett – tjener. Gjennom den strødde Gutenberg velsignelse over all jorden med: ”en Straaleregn / af aandbelivte, sære Trylletegn”; med andre ord, det lys ånder trenger for å vokse. Ingeborg Refling Hagen ønsket videre at lysordene skulle stige ut av bøkene og bli levende og virksomme i menneskenes sinn. For lysord er skaperkraft.

*

Torleif Kippersund vil nå framføre Åse Marie Nesses dikt ”Henrik Wergeland”. Merk hvordan hun bevisst refererer til en rekke av Wergelands dikt. Og så sier hun at Wergeland var norsk og unorsk på samme tid. Hun bestrider absolutt ikke at Wergeland var norsk. Men han var også universell, og på visse måter en fremmed fugl som førte med seg bruset fra ånds-tradisjoner i den store verden til vårt land. Åse Marie Nesse sier bl.a.: ”Det susa ei pinje i Maridal”. Så får vi minne om at pinjen er et slags furutre som hører til i landene rundt Middelhavet.

Henrik Wergeland

Det susa ei pinje i Maridal
ein gyllenlakk lyste i enga
frå Glitretind steig det ei kongeørn
landet var ditt
angande levande ditt
u-nordisk inderleg ditt

du
fakkel og foss
vårløysing midt i ein vinter
såkorn og sevje og sol

kor mange isbrear smelta?
kor mange skybankar brast?
kor mange jøklar vart stjerneskot?

på rettferds valplass:
din tapre armé av ord
med gylne hjelmar
med mjuke brynjer av sølv og sanning
med våpen av tusenblad-roser
eit felttog mot hjerne-troll

den vidaste himmel er tanken
den varmaste jorda er hjarta
den fagraste blomen er smilet

guds namn er velsigning

Fra samlinga: Til ord skal du bli (1973) av Åse Marie Nesse (1934–2001).