Det store i det små – tale ved Ingeborgstøtta 17. juni 2016

av Dagne Groven Myhren

Sveitservillaen Fredheim i bakgrunnen med flagg på flaggstanga. Gunnar Janssons skulptur av den unge Ingeborg Refling Hagen i halvfigur i forgrunnen, Dagne Groven Myhren i blå kjole til høyre, talende.

Dagne Groven Myhren taler ved Ingeborg Refling Hagen-skulpturen i hagen på Fredheim på Tangen i Stange. Foto: Maj-Christel Skramstad

Tale ved støtta av Ingeborg Refling Hagen på Fredheim (Tangen i Stange) på Wergelandsdagen 17. juni 2016.

På vegne av Suttung og Kulturhuset Fredheim er det en stor glede å ønske velkommen til dette kjære stedet! Her i Fredheims hage har Ingeborg Refling Hagen stått på sokkel siden 1995, slik billedhuggeren Gunnar Janson utformet henne da hun var ung. Det er i hennes ånd at vi idag feirer den dikter hun kanskje elsket høyest av alle diktere, mirakelet Henrik Wergeland.

La meg sitere litteraturhistorikeren Gerhard Gran: «Wergeland som engang sa at han naarsomhelst kunde klatre til himmels paa en spindelvævstraad, han som saa ofte midt under den groveste polemik pludselig forsvant i en sky for at overraske sine fiender med sin lærkesang fra det høie blaa, Wergeland hvis kosmiske fantasi stadig løftet ham ut i verdensrummet hvor han beveget sig med den samme hjemlige sikkerhed på Melkeveien som ved Mjøsens bredder…» (Gerhard Gran 1915, «Norsk Aandsliv i hundrede aar», s. 11.)

Nå befinner vi oss nettopp «ved Mjøsens bredder». Og man kan spørre seg: Hvor mange 17. junier har ikke Ingeborg sittet lys levende nettopp i denne enga under syrinene med sin store stråhatt og vært lydhør mottaker for Wergelanddikt som er blitt framført fra terrassen av små unger, ungdommer og godt voksne, la meg si fra tre-åringer til minst 80-åringer. Og inne i huset stråler det av dikterord i lyse farger fra dører og skap:

Der kan vi f.eks. lese dette: «Hver en solbeskinnet Stengel Engens slette bølger af, er en Troens støttesteav.»

Og videre:

Hvert et Blad en vinget Engel,
hver en Qvist et Kors af Guld,
hvoraf Luften glimrer fuld.
Hver en Blomme solforgyldt
er en Kalk av Naaden fyldt.
Himmelsk Kjærlighed har ømt
ud deri sit Hjerte tømt.

En biskop i Nidaros besøkte en gang Fredheim. Han noterte i sin notisbok. «Hver en solbeskinnet Stengel, / Engens Slette bølger af, / er en Troens Støttestav».

Som barn stavet jeg meg gjennom disse ordene. Og jeg er nok ikke det eneste barnet som har grunnet på dem i årenes løp! Merkelige ord. Ord til å vokse på. Ord som åpnet dører. Om litt vil Torleif Kippersund framføre en lovsang som inneholder de ordene jeg nettopp siterte. Lovsangen er hentet fra «De tre», ett av Henrik Wergelands berømte dikt om religiøs toleranse.

Det er en gammel meningstung tanke at i selve skaperverket, altså i naturen, finnes en erkjennelsesvei som fører inn til skapelsesmysteriet. Den store matematiker og astronom Johannes Kepler som levde på overgangen mellom 1500- og 1600-tallet, tilhørte dem som mente at han kom nærmere Gud selv når han studerte lovmessighetene i hans verk, det vi gjerne kaller naturlovene. Han viet sitt liv til dette studiet.

Wergeland hentet om og om igjen inspirasjon fra skaperverket. Han så på det som en Lovsang diktet av Gud : «Bli Lys!» Slik sett er skaperverket en åpenbaringsform, skapelsesåpenbaringen. Åpenbaring, ja. Men innerst inne er det et mysterium. Hos Wergeland kan det hete: «Betænk, at om du Græssets Spiren kjendte, da holdt du Skabelsens Nøgle i din Hånd.» (Mennesket 1845. Samlede Skrifter II,6 s. 9.)

Så får vi huske på at vi mennesker også er involvert i skapelsesmysteriet. Vi er del av det. Derfor kan man også tale om en indre erkjennelsesvei gjennom eget vesen. Hos Wergeland heter det for eksempel: «i Selverkjendelsen sig Gud udfolder og Udødeligheden» (S.S. II,6 s. 110). Slik tenker også de store mystikere. Gress-strået og menneskets eget selv er forbundet med livets store mysterium.

Den danske Wergelandforsker Aage Kabell har sagt at Wergeland i sin diktning forener den lille realisme og den store visjon. Det er så treffende formulert at det tåler å gjentas om og om igjen. I Wergelands dikt «Egebladene» leser vi for eksempel dette: «Se nøje, skal du øjne / det Store i det Smaa. / Sig Guddomstanker højne på Græssets veke Straa.» Der var gresstrået igjen!

Fra tidlig ungdom av og til sin dødsdag mente Wergeland at uansett hvilket navn vi mennesker måtte finne på å gi Skaperen, er det egentlig den samme Skaper vi søker. Dette kommer til uttrykk på en særegen måte i toleransediktet «De tre». Det skildrer et møte mellom tre lærde i den «brændende syriske Ørken»: en muslim, en jøde og en kristen. Etter en natts hvile under en uhyre Platan opplever alle tre soloppgangen over ørkenen og føler trang til å lovsynge den oppstigende sol som de ser på som «den højestes herlige Billede», altså som et guddomssymbol. Etter noe nøling overvinner hver av dem sin angst for å støte sine medlosjerendes tro, og bryter ut i lovsang, nærmest i trestemmig kor. Den kristne nazareers sang slutter på en måte som synes å ville samle alle store religioner i ett felles, paradoksalt uttrykk , «den unnævneliges Navn».

Den norske filosofen Egil A. Wyller som nylig fylte 91 år, har beskjeftiget seg mye med Henrik Wergeland, og ikke minst med diktet «De tre». På en åpen forelesning ved Universitetet i Oslo i 2005, kommenterte han nettopp den kristne nazareers sang. Han sa blant annet:

«I denne paradoksale avslutningsformel hos Wergeland er de tre, ja alle store religioners møtested, fanget opp – for i den er en universell intellektuell mystikk gitt til kjenne, hvor alle navn, alt språk, all tanke strander i tausheten og stillheten innfor selve gudsmysteriet  – det unevnelige navn.” (Sitert i D G Myhrens foredrag «Religiøs toleranse i Henrik Wergelands ånd, Nrks foredragsserie P 2-akademiet nr. XXXVI 2006. Transit forlag s. 36-49 )

Og med dette gir jeg ordet Torleif Kippesund som vil framføre den omtalte morgensangen fra den syriske ørken.

Dagne Groven Myhren

Den kristne nazareers Sang fra diktet «De tre» i samlingen Jøden, 1842

«Lov og Priis Algodheds Gud!
Se, hvor Morgnens Glimt begynde
Herrens Ære at forkynde
og hans Navn at brede ud!


Se, hvor Græssets tætte Klynger
bøje sig for Ham, der tynger
ogsaa dette, i dets Dignen
under Duggen, med Velsignen!
Thi dens Vievand, det rene,
udsprængt over Græs og Grene,
vier Eng og Lunde ind
til et helligt Tempelklæde,
til et Altar Bjergets Tind,
hvor de Salige tilbede.


Hver en solbeskinnet Stengel,
Engens Slette bølger af,
er en Troens Støttestav;
hvert et Blad en vinget Engel,
hver en Qvist et Kors af Guld,
hvoraf Luften glimrer fuld.
Hver en Blomme solforgyldt
er en Kalk af Naaden fyldt.
Himmelsk Kjærlighed har ømt
ud deri sit Hjerte tømt,
rakt saa Kalken, kront og fyldig,
hver Uskyldig,

som har Øje
for den høje
Himmelfart, som sig fornyer
dagligen fra Morgnens Skyer, —
for Forjettelsen, som skreven
over dugghvid Eng er bleven
om miskundsom Kjærlighed,
lysende i milde Straaler,
strømmende i fulde Skaaler
over hele Jorden ned, —
om et Eden,
aabnet af Barmhjertigheden,

ringet ind af evigunge,
rosenfriske Morgengryer,
i hvis Skyer
Helgener i Engles Favn
første Gang med frigjort Tunge
jubelsjunge
den Unævneliges Navn.»
(HW Samlede skrifter I,3, s. 22– 27.)