Suttungs mjød

Tankar, filosofi, pedagogikk og praksis i suttungrørsla

Lysets Gud og metallbokstavens tunge – innledning til «Vord lys» 17. juni 2017

av Hallvord Reiar Michaelsen Steen

Kjære Venner av 17. juni og Fredheim!

«Vord Lys!» er et dikt med skapelsesmotiv utformet som en kantate. Teksten tar feste i skaperordet i Første Mosebok og kopler det optimistisk opp mot boktrykkerkunsten fra 1400-tallet og opplysningsfilosofien fra 1700- tallet. Diktet kan og bør ses i sammenheng med Henrik Wergelands livs- og verdensforklaring. Den er mest uttømmende behandlet i hans hovedverk om skapelsen og menneskehetens historie. Verket foreligger i to versjoner som supplerer hverandre gjensidig: Skabelsen, Menneset og Messias (1830 fork. SMM ) og Mennesket (1845 fork. M).1 M kom ut et halvt år før dikteren døde. Diktet i begge versjoner rommer religiøse, filosofiske og historisk-politiske aspekter. Det gir dyp innsikt i ordets verdi for erkjennelse og åndelig vekst, og dertil innsikt i hvordan maktmennesker kan ta kontroll over ordet og forfalske det, slik at menneskeånden forkrøples og menneskeheten forvilles. Dette siste er det viktig å reflektere over nå som vi er inne i en medierevolusjon som verden aldri før har sett maken til. Jeg minner også om Wergelands dikt «Sandhedens Armée», om sannhetsordenes ustanselige kamp for å overvinne fordommenes sorte hær og «Løgnens Ørkenbjerge». Der leser vi blant annet: «Mørkets Vold er steil at storme».2

I det følgende vil jeg si litt om det som kan kalles Henrik Wergelands lysfilosofi. Så litt om festlighetene i Kristiania i 1840 i anledning jubileet for oppfinnelsen av boktrykkerkunsten der Wergeland var hoveddikter, for så å vende tilbake til «Vord Lys!» som han skrev til dette jubileet.

Lyset og Ordet

Wergelands livs- og verdensforklarende dikt åpner med en dialog mellom to himmelånder som nettopp har vært vitne til at vår jord er blitt til. Den ene fortviler, blant annet fordi han ikke er i stand til å se Gud eller skape nye kloder. Han opplever bare sorte gåter over alt og spør: hva er meningen med å skape nye kloder med liv som er dømt til å forgå? Den andre svarer tålmodig og med stigende presisjon på spørsmålene. Gjennom denne åndsbrytning, framkommer det en forståelse for hva åndelig vekst er, og hvordan den arter seg. Ved tålmodig å lese i skaperverket, dvs. studere naturen og søke innover i eget vesen,3 kan ånden samle kunnskap og bygge en visdomsborg på en grunnmur av erfaring og erindring og på den måten nærme seg skaperen. Det kalles å dikte sitt eget hjertes dikt. Erkjennelsesvekst skjer altså gjennom ord og ordbilder.

De to ånder besjeler siden Adam og Eva. Det betyr at spørsmålene og svarene fra åpningsdialogen også vil få gyldighet for det mennesket som framstår på jorden, et dualistisk vesen av materie og himmelånd.

En tredje himmelånd, «den herligste Lysgestalt» 4, supplerer de to ånder og kommenterer den dramatiske utviklingen av livet på den nyskapte jord. Han skal også komme til å følge med på historiens gang. I SMM framstår han som en personifikasjon av «Alviisdommens første Ord».5 Jeg tar med et par uttalelser fra denne høyånd, her hentet fra M.6

Først dette: «Guds Tanker det er, som Lyset afbilder.»

Så dette: «Han [altså Gud] har digtet Blomstens Skjønhed, afstukket Bladenes Omrids.» 7

Vi føler poesien. La oss prøve å lodde dybden. Vi kan snu litt på rekkefølgen av ordene i den første setningen, for eksempel på denne måten: ‘Det som Lyset afbilder, er Guds Tanker’. Vi kan også skrive det om: ‘Lyset gir oss synlige bilder av Guds tanker.’ Eller: ‘Lyset åpenbarer Guds tanker slik de kommer til uttrykk i skaperverket.’ Jeg minner om at teologien gjerne kaller naturen for skapelsesåpenbaringen.

Av den andre setningen framgår det at Gud er en kunstner, en ordnende intelligens som skaper makrosmos gjennom en bevissthetsprosess, sammenliknbar med å dikte. (Kosmos betyr orden). Han har gitt blomsten skjønnhet og bladene form. Som del av et guddommelig kunstverk uttrykker blomster og blad også noe om helheten, dvs. verdensaltet med kloder og soler.

Johannesevangeliet i Det nye testamente åpner med å gripe tilbake til skapelsesberetningen i Første Mosebok: «I begynnelsen var Ordet».8 Ordet identifiseres snart med Lys, og kontrasten lys/mørke er gjennomgående. Jesus sier her: «Jeg er kommet som et Lys til verden.» 9

«Ordet» er en oversettelse av «logos» i den greske grunnteksten av evangeliet, et symbolord som nærmest er uoversettelig. Det kan bety ord, fornuft, lov, lære osv. Når teksten taler om lys, er det især et bilde på åndens lys. Uttrykk som ‘det indre ord’ og ‘det indre lys’ kan forstås ut fra Johannesevangeliet. Av dialogen mellom de to ånder hos Wergeland lærte vi at det i ånden finnes et erkjennelsespotensial som er uløselig knyttet til språkbegavelse, og som gjør at vi mennesker kan vinne klarhet/lys i tankene. Når vi oppnår ny innsikt, sier vi gjerne at ‘det gikk et lys opp for meg’. De gamle stoikere, som levde i Grekenland et par hundre år før Kristus, fant Gud i opplevelsen av sin indre logos, logos endiathetos, også, kalt mikrologos, hvilket korresponderer med forestillingen om makrologos i naturen (skaperverket). I vårt språk er logos til stede i ord som logikk (regler for holdbare resonnementer), filologi (kjærlighet til ord), teologi (lære om Gud, Gud forstått gjennom logos), monolog (enetale) osv. Logos kan også bety «såkorn». (Logos spermatikos.10) Det visste Bibelens Jesus. Han brukte liknelser i sin undervisning, dvs. i dikteriske fortellinger som bruker bilder for å klargjøre, eller kaste lys over, et åndelig emne. Etter å ha fortalt såmannsliknelsen, sier Jesus: «Såmannen sår ordet.» 11 Lys og såkorn forbindes i Bibelen med skaperkraft. Lys forbindes dessuten med åpenbaringskraft, og såkornet især med vekst; «Ordet som forøker seg selv», som det heter hos filosofen Heraklit. Lys og såkorn er eldgamle logossymboler.

I Første Mosebok lyder skapelsesbefalingen: «Bli Lys», eller «Vord Lys!». Lyset åpenbarer et guddommelig skaperverk, som først begynner å leve når lyset gjør det fullt ut synlig.

I SMM står dette: «Læberne aabnes, Evigheds morgenrøde Port, og / ud hvirvles Tanken som lysfuldt Ord, som / klangfuld Perle fra Dybets hule Musling.»12 Akkurat denne formuleringen står bare i den første utformingen av Wergelands verdensforklaring.

Tanken karakteriseres som et «lysfuldt Ord» som triller klingende og skinnende som en perle ut gjennom lepper som åpner seg som en «morgenrød Port». Vakkert! Lys og ord er slått sammen til et klingende lysord, en perle.13

Naturen med blomster, blad og alt den ellers rommer er «tenkt» av Gud. Men da må vel også vi mennesker være tenkt av Gud å ha tilhørighet til det universelle lysord? Wergeland mener nok at som språkbegavede vesener likner mennesket Gud mer enn alle andre skapninger på jorden. Mennesket er et mikrokosmos som både er i slekt med allskapningen og med himmelåndene. Mennesket er utsett til å være «Mening og Sjel i det Almagtens Ord / i Verden, Guds Sprog til sig selv».14 Verden er altså et uttrykk for Guds selvrefleksjon, og mennesket er den skapning som framfor noen gir skaperverket mening. Men – med det følger det et ansvar som selv de høyeststående blant dyrene er fritatt for, til tross for at de også etter Wergelands syn har sjel og ansats til ånd. Men dyrene har ikke de samme utviklingsmuligheter som mennesket. Det har heller ikke samme evne til å velge og kan ikke dømmes for sine handlinger. Det gir ikke mening å si at katten er slem når den tar livet av en sangfugl.

I likhet med universalromantikken, forestilte Wergeland seg en skapningskjede som representerer stigende grad av bevissthet fra det anorganiske, via organisk liv og opp til mennesket.

(«I dunklest Støvgran en Aand er skjult»15) Det som skiller mennesket avgjørende fra resten av skapningen er dets mer utviklede kreativitet som henger sammen med språkevnen. Denne er nedlagt genetisk i menneskets ånd som et frø med vekstevne i seg; en evne som mennesket skal ta i bruk for utvikle sin ånd slik at Gudbilledligheten mer og mer kommer til syne. Dette er både en rettighet, og en oppgave. Jeg siterer, men denne gang fra kantaten «Vord Lys!». «Jordens hersker stolt fremtriner; /skinner ikke i hans Miner Lysets Ord over Jord?».

Hva har så dette med Johann Gutenberg å gjøre? Det kommer vi snart tilbake til.

Johann Gutenberg som oppfant boktrykkerkunsten ble født i Mainz en gang rundt år 1400. Gjennom sin kunst gjorde han masseproduksjon og spredning av bøker og andre skriftlige produkter mulig i en grad som tidligere hadde vært ukjent.

Oppfinnelsen ble feiret i flere land; hos oss i Kristiania 24. juni i 1840, dvs. jonsokdagen. Om formiddagen var det festgudstjeneste i «Vor Frelsers Kirke» ( i dag «Oslo Domkirke). Kirken var smekkfull da Wergelands nydiktede kantate «Vord Lys!» ble oppført med musikk. Wergelands tekst var også blitt spredt som trykksak i 2000 eksemplarer.

Den verdslige delen av feiringen fant sted fra kl. 16 samme ettermiddag og varte til rundt midnatt. Litt under 200 mennesker holdt festmiddag i «Grünings have» på Konsul Grünings løkke, som ikke må forveksles med Grünerløkka.16

Wergeland hadde diktet fire av skålsangene. Den for fedrelandet slutter med de alltid aktuelle ordene: «Til Norges Ære brug din Magt, din Magt vor frie Presse.»17 Den for Trykkefriheten viser hvor skadelig det er å sensurere det frie ord. Jeg minner om at det var sensur under unionen med Danmark. Bare et par år under Struense, fra 1770-72, var det full trykkefrihet i helstaten Danmark-Norge. Struense var preget av opplysningstidas tanker. Han ble henrettet på grotesk vis, og trykkefriheten ble mer og mer innskrenket etter hans død. Alminnelig ytringsfrihet og dermed trykkefrihet, fikk vi først i § 100 i Grunnloven av 1814.

Henrik Wergeland talte også, under mottoet «Godt år for Norge». Talen finnes fortsatt. Den tar utgangspunkt i Norge som et folk av bønder, og stiger til poetiske høyder med en makeløs virtuos regnværsskildring, inspirert av et regnvær noen dager tidligere, et regn med kraft til gjøre jorden fruktbar og – kraft til å virke velsignende på menneskers sinn: «Balsamisk liflig drypper du ny Kraft i Sorgens matte Hu».18

Regnet etterlater dråper som funkler som perler i gresset og danner hebraiske skrifttegn. Dikteren leser bokstavelig talt i «Guds dikt. Der står det at Guds sanneste navn er «Velsignelse». Denne talen er blitt framført flere ganger her på Fredheim på 17. juni, siste gang ved 200-årsjubileet for Wergelands fødsel i 2008.

Kantaten «Vord Lys!» åpner med en kosmisk visjon av kloder og soler. Det etableres et ekteskap mellom himmel og jord som besegles med regnbuen, Bibelens paktsymbol. Diktet antyder også de ulike bevissthetstrinn i skapningskjeden. Typisk nok omtales det uanselige insektet slik: «Insektets vaagnende Begreb / i Følehornet pegte». Personligheter som har bidratt vesentlig til kulturutviklingen, representerer høye berg, dype vann og floder i åndens verden. De gamle grekere er tungt inne i bildet med Homer, Solon, Sokrates, Platon, Aristoteles og matematikeren Euklid. Jødedommen er representert ved Moses, og kristendommen er med gjennom de mange referansene til Ordet. Reformatoren Luther hylles for sitt mot til å tale «Roma midt imot». Diktet er ikke minst en hyllest til mennesket i sin alminnelighet. «Vorde Lys! o, hellig Gud, / du forkyndte Aanders Hære. / Smykkede med Lysets Ære gikk de ut / store Gud /paa dit Bud». «Aandelyset» er kjennetegnet ved at det er felleseie, og ved at det «øker ved deling». Når lyset deles, blir det mer av det. (Dette understreket Ingeborg Refling Hagen, dette stevnets skaper, ofte.) Her kommer også Gutenberg og boktrykkerkunsten inn. Boktrykkerkunsten er rett betenkt «Guds Kunst» som Wergeland sier, fordi den medfører spredning av verdens tankekapital, blant annet fra Aten og Jerusalem. Den tjener, ideelt sett, opplysning på alle nivå. I dette perspektiv definerte også Wergeland sin egen oppgave. «Dynger arbeid på meg», uttalte han

Sitat: «Fædrenelandet fordrer indsigtsfulde Borgere, Friheden fordrer tænkende.» Henrik Wergeland arbeidet for folkeopplysning, i skrift, tale og praktiske tiltak. Han ønsket at alle lag av folket skulle få tilgang til bøker, blant annet gjennom utlånssentraler, altså bibliotek. Han drev selv utlånsvirksomhet fra egen bolig. Og han fortsatte å lage opplysningsskrifter også på dødsleiet. Han sørget personlig for at skriftene ble spredt blant folk.

I kantaten kalles universets skaper for «Lysets Gud». Metallbokstaven lovsynger «Lysets Gud.» Vi skal forstå at skapelseslyset fra evighet nærmest «runger» fra metallbokstavens «Tunger». I denne sammenheng vil jeg referere til Wilhelm Kelber som har tatt for seg filosofen Heraklit som logosfilosofiens grunnlegger. Heraklit levde fra ca. 550 før Kristus, og hans verdensforklaring åpner med ord som til forveksling minner om åpningen av Johannesevangeliet. Kelber hevder med tyngde at Johannesevangeliets forfatter og Paulus må ha kjent Heraklit. De greske filosofene som Wergeland nevner i «Vord Lys» hadde alle på en eller annen måte tatt inntrykk av Heraklit. Det hadde også visse kirkefedre fra de første århundrene etter Kristus. Med referanse til filosofen Heraklit, førkristne stoiske filsosofer og kristne kirkefedre, som både var naturfilosofer og språkfilosofer skriver Wilhelm Kelber: «I menneskesjelen pågår fremdeles skapelsen gjennom Logos.» («In der Seele ist also die Schöpfung durch den Logos noch im Gange». K. s. 28, sitert i DGM 1991, s. 313.) Det er nøyaktig hva Wergeland gir uttrykk for i «Vord Lys!» Men han sier også: «Hvad har som Typens Tunge Lysets Ord / forklart?». Gutenbergs kunst er rett betenkt Guds kunst, fordi han gjennom boktrykkerkunsten har skapt bedre vilkår for videreføring av skaperverket. «Han over Jorden gjød en Straaleregn / af Aandbelivte, sære Trylletegn.» Menneskets ånd stimuleres til vekst gjennom kunnskap som formidles gjennom trykksaker. Derfor er Gutenbergs kunst i bunn og grunn Guds kunst.

Men hva da med Internett? Er det også «Guds Kunst»? Wergeland visste utmerket godt, som vi har vært inne på, at ord kan forvanskes og at også trykkekunsten kan misbrukes. Temaet er gjennomgående i forfatterskapet. Jeg minner f.eks.om farsen Den Konstitutionelle. (Kampen mellom lys og mørke, sannhet og åndsmørke, dramatisert som kamp mellom lysalfer og tusser på et mørkeloft. Loftet og tussene er sinnbilde på tankelivet til en forstokket jurist som til slutt grunnlegger avisen Den Konstitutionelle.19) Om HW hadde levd i dag, ville han garantert hatt skarpt blikk for hvordan Internett og liknende raske og verdensomspennende formidlingskanaler kan misbrukes. Men han ville nok også ha sett store muligheter. Det vil være i Wergelands ånd å holde hodene klare, hjertene varme og motet oppe og feste lit til at lyset er sterkere enn mørket. For som det også står i verdensforklaringen:

«Lyset er så stærkt – det er fraoven – at, ene i en helt tilmulmet Verden / det standser ei sin Straalen-ud, før Alt / med Lys er mættet».20

Fotnoter

 1 SMM i SS II,2 og M i SS II,6. Jf. Dagne Groven Myhren 1991; «Kjærlighet og Logos», doktoravhandling frå 1989, Solum forlag

2 Wergeland Henrik, SS s. 19–21

3 Jf. Heraklit. «Jeg gjennomforsket meg selv.» Fra W. Kelber: «Ich durchforschte mich selbst», sitert i Dagne Groven Myhren (DGM) i Kjærlighet og logos s. Solum forlag 1991. s.306.

4 SMM s. 25

5 SMM s. 26. Denne ånd framstilles hos Wergeland som forbilde for alle andre ånder, fordi han bærer Faderens bilde klarest til skue.» DGM, i Eventyrets landeveier red. Gunnar A. Steen, Suttung forlag 2000 s.50.

6 I M kalles denne ånd Akadiel. Han representerer Messiasbevisstheten, som i SMM. Messias er altså oppfattet som et bevissthetsnivå.

7 M i SS II,6 s.18

8 Joh. 1,1

9 Joh. 12,45

10 Logos spermatikos kan forstås i et naturfilosofisk og et personlighetsfilosofisk perspektiv hos HW, som f.eks. hos stoikerne. Jf. DGM: Kjærlighet og logos , s. 301 – 315

11 Markus 4, 14

12 SMM s.26

13 Når Paulus i Romerbrevet kan skrive at loven er inntegnet også i hedningenes hjerter, kan det forstås i lys av at det universelle Ordet/Logos involvert i skaperverket fra «begynnelsen».

14 M s. 40, jf. SMM s. 73–74

15 M s. 181, jf. SMM s. 26

16 Grünings løkke omfattet det som i dag er Eidsvolls plass, dvs. området mellom Nationalteatret og Stortinget, og strakte seg fra Karl Johans- gate og ned mot sjøen. Wergelandstatuen fra 1881 befinner seg på den nordlige delen av den opprinnelige løkka. Under middagen ble det sunget skålsanger og holdt taler. En av sangene var av dikteren Andreas Munch, og en av talerne var den senere statsminister, Frederik Stang. De øvrige sangene var diktet av Wergeland, for kongen, for fedrelandet, den norske litteratur og – for trykkefriheten.

17

18

19 Jf. DGMs artikkel i Sjeleild mot elementer, festskrift til Rolf Nyboe Nettum 2009. Red. Gudleiv Bø

20 M s. 339. jf. SMM s.370

Solidaritets- og fredsdikt på Ekeberg 30. april

av Hallvord Reiar Michaelsen Steen

Søndag 30. april klokka 18:00 blir det opplesningskveld i Orgelhuset på Ekeberg i Oslo, med solidaritets- og fredsdikt og noveller av Ingeborg Refling Hagen, Nils Collett Vogt, Nini Roll Anker, Arnljot Eggen og andre.

Opplesning ved Hallvord Reiar Michaelsen Steen, Eilev Groven Myhren, Johanne Louise Groven Michaelsen og Svein Hellesøy.

Orgelhuset har inngang via Røhrts vei 2, lett tilgang med buss 34 eller 74 til Ekeberg camping – gå så ned Ekebergveien (sperra med steiner) til krysset Ekebergveien / Røhrts vei og inn til venstre. Gratis inngang.

Vel møtt!

Presentasjon av forestillinga «Skyggen»

av Hallvord Reiar Michaelsen Steen

Her legg vi ut ny video-presentasjon av «Skyggen»:

Kontaktperson for prosjektet er Hallvord Reiar (48603894).

Det store i det små – tale ved Ingeborgstøtta 17. juni 2016

av Dagne Groven Myhren

Sveitservillaen Fredheim i bakgrunnen med flagg på flaggstanga. Gunnar Janssons skulptur av den unge Ingeborg Refling Hagen i halvfigur i forgrunnen, Dagne Groven Myhren i blå kjole til høyre, talende.

Dagne Groven Myhren taler ved Ingeborg Refling Hagen-skulpturen i hagen på Fredheim på Tangen i Stange. Foto: Maj-Christel Skramstad

Tale ved støtta av Ingeborg Refling Hagen på Fredheim (Tangen i Stange) på Wergelandsdagen 17. juni 2016.

På vegne av Suttung og Kulturhuset Fredheim er det en stor glede å ønske velkommen til dette kjære stedet! Her i Fredheims hage har Ingeborg Refling Hagen stått på sokkel siden 1995, slik billedhuggeren Gunnar Janson utformet henne da hun var ung. Det er i hennes ånd at vi idag feirer den dikter hun kanskje elsket høyest av alle diktere, mirakelet Henrik Wergeland.

La meg sitere litteraturhistorikeren Gerhard Gran: «Wergeland som engang sa at han naarsomhelst kunde klatre til himmels paa en spindelvævstraad, han som saa ofte midt under den groveste polemik pludselig forsvant i en sky for at overraske sine fiender med sin lærkesang fra det høie blaa, Wergeland hvis kosmiske fantasi stadig løftet ham ut i verdensrummet hvor han beveget sig med den samme hjemlige sikkerhed på Melkeveien som ved Mjøsens bredder…» (Gerhard Gran 1915, «Norsk Aandsliv i hundrede aar», s. 11.)

Nå befinner vi oss nettopp «ved Mjøsens bredder». Og man kan spørre seg: Hvor mange 17. junier har ikke Ingeborg sittet lys levende nettopp i denne enga under syrinene med sin store stråhatt og vært lydhør mottaker for Wergelanddikt som er blitt framført fra terrassen av små unger, ungdommer og godt voksne, la meg si fra tre-åringer til minst 80-åringer. Og inne i huset stråler det av dikterord i lyse farger fra dører og skap:

Der kan vi f.eks. lese dette: «Hver en solbeskinnet Stengel Engens slette bølger af, er en Troens støttesteav.»

Og videre:

Hvert et Blad en vinget Engel,
hver en Qvist et Kors af Guld,
hvoraf Luften glimrer fuld.
Hver en Blomme solforgyldt
er en Kalk av Naaden fyldt.
Himmelsk Kjærlighed har ømt
ud deri sit Hjerte tømt.

En biskop i Nidaros besøkte en gang Fredheim. Han noterte i sin notisbok. «Hver en solbeskinnet Stengel, / Engens Slette bølger af, / er en Troens Støttestav».

Som barn stavet jeg meg gjennom disse ordene. Og jeg er nok ikke det eneste barnet som har grunnet på dem i årenes løp! Merkelige ord. Ord til å vokse på. Ord som åpnet dører. Om litt vil Torleif Kippersund framføre en lovsang som inneholder de ordene jeg nettopp siterte. Lovsangen er hentet fra «De tre», ett av Henrik Wergelands berømte dikt om religiøs toleranse.

Det er en gammel meningstung tanke at i selve skaperverket, altså i naturen, finnes en erkjennelsesvei som fører inn til skapelsesmysteriet. Den store matematiker og astronom Johannes Kepler som levde på overgangen mellom 1500- og 1600-tallet, tilhørte dem som mente at han kom nærmere Gud selv når han studerte lovmessighetene i hans verk, det vi gjerne kaller naturlovene. Han viet sitt liv til dette studiet.

Wergeland hentet om og om igjen inspirasjon fra skaperverket. Han så på det som en Lovsang diktet av Gud : «Bli Lys!» Slik sett er skaperverket en åpenbaringsform, skapelsesåpenbaringen. Åpenbaring, ja. Men innerst inne er det et mysterium. Hos Wergeland kan det hete: «Betænk, at om du Græssets Spiren kjendte, da holdt du Skabelsens Nøgle i din Hånd.» (Mennesket 1845. Samlede Skrifter II,6 s. 9.)

Så får vi huske på at vi mennesker også er involvert i skapelsesmysteriet. Vi er del av det. Derfor kan man også tale om en indre erkjennelsesvei gjennom eget vesen. Hos Wergeland heter det for eksempel: «i Selverkjendelsen sig Gud udfolder og Udødeligheden» (S.S. II,6 s. 110). Slik tenker også de store mystikere. Gress-strået og menneskets eget selv er forbundet med livets store mysterium.

Den danske Wergelandforsker Aage Kabell har sagt at Wergeland i sin diktning forener den lille realisme og den store visjon. Det er så treffende formulert at det tåler å gjentas om og om igjen. I Wergelands dikt «Egebladene» leser vi for eksempel dette: «Se nøje, skal du øjne / det Store i det Smaa. / Sig Guddomstanker højne på Græssets veke Straa.» Der var gresstrået igjen!

Fra tidlig ungdom av og til sin dødsdag mente Wergeland at uansett hvilket navn vi mennesker måtte finne på å gi Skaperen, er det egentlig den samme Skaper vi søker. Dette kommer til uttrykk på en særegen måte i toleransediktet «De tre». Det skildrer et møte mellom tre lærde i den «brændende syriske Ørken»: en muslim, en jøde og en kristen. Etter en natts hvile under en uhyre Platan opplever alle tre soloppgangen over ørkenen og føler trang til å lovsynge den oppstigende sol som de ser på som «den højestes herlige Billede», altså som et guddomssymbol. Etter noe nøling overvinner hver av dem sin angst for å støte sine medlosjerendes tro, og bryter ut i lovsang, nærmest i trestemmig kor. Den kristne nazareers sang slutter på en måte som synes å ville samle alle store religioner i ett felles, paradoksalt uttrykk , «den unnævneliges Navn».

Den norske filosofen Egil A. Wyller som nylig fylte 91 år, har beskjeftiget seg mye med Henrik Wergeland, og ikke minst med diktet «De tre». På en åpen forelesning ved Universitetet i Oslo i 2005, kommenterte han nettopp den kristne nazareers sang. Han sa blant annet:

«I denne paradoksale avslutningsformel hos Wergeland er de tre, ja alle store religioners møtested, fanget opp – for i den er en universell intellektuell mystikk gitt til kjenne, hvor alle navn, alt språk, all tanke strander i tausheten og stillheten innfor selve gudsmysteriet  – det unevnelige navn.” (Sitert i D G Myhrens foredrag «Religiøs toleranse i Henrik Wergelands ånd, Nrks foredragsserie P 2-akademiet nr. XXXVI 2006. Transit forlag s. 36-49 )

Og med dette gir jeg ordet Torleif Kippesund som vil framføre den omtalte morgensangen fra den syriske ørken.

Dagne Groven Myhren

Den kristne nazareers Sang fra diktet «De tre» i samlingen Jøden, 1842

«Lov og Priis Algodheds Gud!
Se, hvor Morgnens Glimt begynde
Herrens Ære at forkynde
og hans Navn at brede ud!


Se, hvor Græssets tætte Klynger
bøje sig for Ham, der tynger
ogsaa dette, i dets Dignen
under Duggen, med Velsignen!
Thi dens Vievand, det rene,
udsprængt over Græs og Grene,
vier Eng og Lunde ind
til et helligt Tempelklæde,
til et Altar Bjergets Tind,
hvor de Salige tilbede.


Hver en solbeskinnet Stengel,
Engens Slette bølger af,
er en Troens Støttestav;
hvert et Blad en vinget Engel,
hver en Qvist et Kors af Guld,
hvoraf Luften glimrer fuld.
Hver en Blomme solforgyldt
er en Kalk af Naaden fyldt.
Himmelsk Kjærlighed har ømt
ud deri sit Hjerte tømt,
rakt saa Kalken, kront og fyldig,
hver Uskyldig,

som har Øje
for den høje
Himmelfart, som sig fornyer
dagligen fra Morgnens Skyer, —
for Forjettelsen, som skreven
over dugghvid Eng er bleven
om miskundsom Kjærlighed,
lysende i milde Straaler,
strømmende i fulde Skaaler
over hele Jorden ned, —
om et Eden,
aabnet af Barmhjertigheden,

ringet ind af evigunge,
rosenfriske Morgengryer,
i hvis Skyer
Helgener i Engles Favn
første Gang med frigjort Tunge
jubelsjunge
den Unævneliges Navn.»
(HW Samlede skrifter I,3, s. 22– 27.)

Program for 17. juni 2016 er klart

av Hallvord Reiar Michaelsen Steen

Bli med å feire Henrik Wergelands fødselsdag og livsverk den 17. juni 2016!
program-s1

Hurra for Henrik!

– Senk flagget, kamerater

av Hallvord Reiar Michaelsen Steen

senkflagget

Ingeborg Refling Hagen oppsøkte på 30-tallet pionerar frå arbeidarrørsla. Inntrykk frå samtalane og politisk kamp i samtida ga stoff til dikta i samlinga «Den gamle pioner».

I høve første mai i år, inviterer Suttungteateret til ein opplesingskveld med arbeidardikt av Ingeborg og andre. Vi får glimt av kampane i mellomkrigstida – i alvor og humor.

Orgelhuset på Ekeberg (inng Røhrts vei 2), 30. april 2016 klokka 18:00.

Plakat 30.april 2016

Barne- og ungdomsleirer 2016

av Hallvord Reiar Michaelsen Steen

Sommeren 2016 arrangerer Wergelandakademiet kulturleirer for både barn og ungdom. Barneleiren blir på Jønnbu ved Lifjell, Bø i Telemark, med start søndag 26. juni og avslutning fredag 1. juli.

Ungdomsleiren er på Ble Fjellstue vest for Kongsberg. Den vil starte lørdag 2. juli og avslutning blir fredag 8. juli.

Kulturleir-invitasjon 2016

Ungdomsleir-invitasjon 2016

Nyttårsforestilling i Grav litteratur- og teatergruppe

av Hallvord Reiar Michaelsen Steen

Suttung teater og forlag vil gjerne formidle denne invitasjonen:

 

Vi kommer fra syden, fra vesten og norden,
men ett har vi felles, vår lengsel mot hjemmet..

Grav litteratur- og teatergruppe (Bærum)

inviterer til

NYTTÅRSFORESTILLING

med dans, dikt, drama, sang og spill, bl.a.

Terje Vigen og havscenen fra Peer Gynt av Henrik Ibsen,

Melkebussen og Dronning Vasti av Ingeborg Refling Hagen,

Balders drømmer (utsnitt fra Balderspillet av Frøydis Alvær)

dikt og sanger knyttet til jul

Blyant-teikning av Terje Vigen i båten på veg frå Danmark, han snur seg og ser det engelske krigsskipet i bakgrunnen. Teikna av Christian Krogh

Terje Vigen. Ill: Christian Krogh

Lørdag 23. januar 2016, klokka 17.00

Aulaen på Steinerskolen i Bærum, Grav gårdsvei 5, 1358 Jar

Gratis entré – Loddsalg

Arrangementet er støttet av Bærum kommune, Frifond teater, Akershus fylkeskommune

Takk til Steinerskolen i Bærum for bruk av lokaler og Galleri Dobag for drakter fra Midt-Østen

Novellehelg 17. og 18. oktober

av Hallvord Reiar Michaelsen Steen

Suttung teater og forlag inviterer til novellehelg

den 17. og 18. oktober 2015.

Vi les noveller av Ingeborg Refling Hagen:

17: Oktober: Naar Elv Skifter Leie, novellesamling frå 1921 (8 noveller).

18. Oktober: Svartsnær novellesamling frå 1922 (4 noveller).

Dei av publikum som er interessert i å dele på høgtlesinga, er velkomne til å delta.

Tidspunkt: 11.00 både laurdag og sundag.

Adresse: Eivind Grovens Orgelhus, Røhrts Vei 2, Oslo.

Te, kjeks og kaker til dei frammøtte. Gratis inngang.

«Skyggen» på Jar

av Hallvord Reiar Michaelsen Steen

skyggen-plakat-Jar
Suttungteateret framførar «Skyggen» etter H. C. Andersen i Eurytmisalen på Steinerskolen i Bærum den 26. oktober kl. 18:00.

Gratis og åpent for alle. Velkommen!

I forestillinga vår prøver vi å formidle den underfundige historia om den manipulerende skyggen gjennom fortelling, skuespill og video.

«Skyggen» står i eventyrboka, men er i minst like stor grad ei tekst for vaksne som for barn. Det er ei tekst til å fundere over, med rom for tolkning både på individ- og samfunnsplan – og somme av tolkningene er kanskje brenn-aktuelle nettopp i dag?

Forestillinga er dedisert til Edward Snowden, mannen som varsla om ulovleg NSA-overvaking i USA.

Regi og produksjon: Hallvord Reiar M. Steen
Medvirkende: Hallvord Reiar M. Steen, Caroline Jacobsen
Scenetekniker: Eilev Groven Myhren