Suttungs mjød

Tankar, filosofi, pedagogikk og praksis i suttungrørsla

Presentasjon av forestillinga «Skyggen»

av Hallvord Reiar Michaelsen Steen

Her legg vi ut ny video-presentasjon av «Skyggen»:

Kontaktperson for prosjektet er Hallvord Reiar (48603894).

Det store i det små – tale ved Ingeborgstøtta 17. juni 2016

av Dagne Groven Myhren

Sveitservillaen Fredheim i bakgrunnen med flagg på flaggstanga. Gunnar Janssons skulptur av den unge Ingeborg Refling Hagen i halvfigur i forgrunnen, Dagne Groven Myhren i blå kjole til høyre, talende.

Dagne Groven Myhren taler ved Ingeborg Refling Hagen-skulpturen i hagen på Fredheim på Tangen i Stange. Foto: Maj-Christel Skramstad

Tale ved støtta av Ingeborg Refling Hagen på Fredheim (Tangen i Stange) på Wergelandsdagen 17. juni 2016.

På vegne av Suttung og Kulturhuset Fredheim er det en stor glede å ønske velkommen til dette kjære stedet! Her i Fredheims hage har Ingeborg Refling Hagen stått på sokkel siden 1995, slik billedhuggeren Gunnar Janson utformet henne da hun var ung. Det er i hennes ånd at vi idag feirer den dikter hun kanskje elsket høyest av alle diktere, mirakelet Henrik Wergeland.

La meg sitere litteraturhistorikeren Gerhard Gran: «Wergeland som engang sa at han naarsomhelst kunde klatre til himmels paa en spindelvævstraad, han som saa ofte midt under den groveste polemik pludselig forsvant i en sky for at overraske sine fiender med sin lærkesang fra det høie blaa, Wergeland hvis kosmiske fantasi stadig løftet ham ut i verdensrummet hvor han beveget sig med den samme hjemlige sikkerhed på Melkeveien som ved Mjøsens bredder…» (Gerhard Gran 1915, «Norsk Aandsliv i hundrede aar», s. 11.)

Nå befinner vi oss nettopp «ved Mjøsens bredder». Og man kan spørre seg: Hvor mange 17. junier har ikke Ingeborg sittet lys levende nettopp i denne enga under syrinene med sin store stråhatt og vært lydhør mottaker for Wergelanddikt som er blitt framført fra terrassen av små unger, ungdommer og godt voksne, la meg si fra tre-åringer til minst 80-åringer. Og inne i huset stråler det av dikterord i lyse farger fra dører og skap:

Der kan vi f.eks. lese dette: «Hver en solbeskinnet Stengel Engens slette bølger af, er en Troens støttesteav.»

Og videre:

Hvert et Blad en vinget Engel,
hver en Qvist et Kors af Guld,
hvoraf Luften glimrer fuld.
Hver en Blomme solforgyldt
er en Kalk av Naaden fyldt.
Himmelsk Kjærlighed har ømt
ud deri sit Hjerte tømt.

En biskop i Nidaros besøkte en gang Fredheim. Han noterte i sin notisbok. «Hver en solbeskinnet Stengel, / Engens Slette bølger af, / er en Troens Støttestav».

Som barn stavet jeg meg gjennom disse ordene. Og jeg er nok ikke det eneste barnet som har grunnet på dem i årenes løp! Merkelige ord. Ord til å vokse på. Ord som åpnet dører. Om litt vil Torleif Kippersund framføre en lovsang som inneholder de ordene jeg nettopp siterte. Lovsangen er hentet fra «De tre», ett av Henrik Wergelands berømte dikt om religiøs toleranse.

Det er en gammel meningstung tanke at i selve skaperverket, altså i naturen, finnes en erkjennelsesvei som fører inn til skapelsesmysteriet. Den store matematiker og astronom Johannes Kepler som levde på overgangen mellom 1500- og 1600-tallet, tilhørte dem som mente at han kom nærmere Gud selv når han studerte lovmessighetene i hans verk, det vi gjerne kaller naturlovene. Han viet sitt liv til dette studiet.

Wergeland hentet om og om igjen inspirasjon fra skaperverket. Han så på det som en Lovsang diktet av Gud : «Bli Lys!» Slik sett er skaperverket en åpenbaringsform, skapelsesåpenbaringen. Åpenbaring, ja. Men innerst inne er det et mysterium. Hos Wergeland kan det hete: «Betænk, at om du Græssets Spiren kjendte, da holdt du Skabelsens Nøgle i din Hånd.» (Mennesket 1845. Samlede Skrifter II,6 s. 9.)

Så får vi huske på at vi mennesker også er involvert i skapelsesmysteriet. Vi er del av det. Derfor kan man også tale om en indre erkjennelsesvei gjennom eget vesen. Hos Wergeland heter det for eksempel: «i Selverkjendelsen sig Gud udfolder og Udødeligheden» (S.S. II,6 s. 110). Slik tenker også de store mystikere. Gress-strået og menneskets eget selv er forbundet med livets store mysterium.

Den danske Wergelandforsker Aage Kabell har sagt at Wergeland i sin diktning forener den lille realisme og den store visjon. Det er så treffende formulert at det tåler å gjentas om og om igjen. I Wergelands dikt «Egebladene» leser vi for eksempel dette: «Se nøje, skal du øjne / det Store i det Smaa. / Sig Guddomstanker højne på Græssets veke Straa.» Der var gresstrået igjen!

Fra tidlig ungdom av og til sin dødsdag mente Wergeland at uansett hvilket navn vi mennesker måtte finne på å gi Skaperen, er det egentlig den samme Skaper vi søker. Dette kommer til uttrykk på en særegen måte i toleransediktet «De tre». Det skildrer et møte mellom tre lærde i den «brændende syriske Ørken»: en muslim, en jøde og en kristen. Etter en natts hvile under en uhyre Platan opplever alle tre soloppgangen over ørkenen og føler trang til å lovsynge den oppstigende sol som de ser på som «den højestes herlige Billede», altså som et guddomssymbol. Etter noe nøling overvinner hver av dem sin angst for å støte sine medlosjerendes tro, og bryter ut i lovsang, nærmest i trestemmig kor. Den kristne nazareers sang slutter på en måte som synes å ville samle alle store religioner i ett felles, paradoksalt uttrykk , «den unnævneliges Navn».

Den norske filosofen Egil A. Wyller som nylig fylte 91 år, har beskjeftiget seg mye med Henrik Wergeland, og ikke minst med diktet «De tre». På en åpen forelesning ved Universitetet i Oslo i 2005, kommenterte han nettopp den kristne nazareers sang. Han sa blant annet:

«I denne paradoksale avslutningsformel hos Wergeland er de tre, ja alle store religioners møtested, fanget opp – for i den er en universell intellektuell mystikk gitt til kjenne, hvor alle navn, alt språk, all tanke strander i tausheten og stillheten innfor selve gudsmysteriet  – det unevnelige navn.” (Sitert i D G Myhrens foredrag «Religiøs toleranse i Henrik Wergelands ånd, Nrks foredragsserie P 2-akademiet nr. XXXVI 2006. Transit forlag s. 36-49 )

Og med dette gir jeg ordet Torleif Kippesund som vil framføre den omtalte morgensangen fra den syriske ørken.

Dagne Groven Myhren

Den kristne nazareers Sang fra diktet «De tre» i samlingen Jøden, 1842

«Lov og Priis Algodheds Gud!
Se, hvor Morgnens Glimt begynde
Herrens Ære at forkynde
og hans Navn at brede ud!


Se, hvor Græssets tætte Klynger
bøje sig for Ham, der tynger
ogsaa dette, i dets Dignen
under Duggen, med Velsignen!
Thi dens Vievand, det rene,
udsprængt over Græs og Grene,
vier Eng og Lunde ind
til et helligt Tempelklæde,
til et Altar Bjergets Tind,
hvor de Salige tilbede.


Hver en solbeskinnet Stengel,
Engens Slette bølger af,
er en Troens Støttestav;
hvert et Blad en vinget Engel,
hver en Qvist et Kors af Guld,
hvoraf Luften glimrer fuld.
Hver en Blomme solforgyldt
er en Kalk af Naaden fyldt.
Himmelsk Kjærlighed har ømt
ud deri sit Hjerte tømt,
rakt saa Kalken, kront og fyldig,
hver Uskyldig,

som har Øje
for den høje
Himmelfart, som sig fornyer
dagligen fra Morgnens Skyer, —
for Forjettelsen, som skreven
over dugghvid Eng er bleven
om miskundsom Kjærlighed,
lysende i milde Straaler,
strømmende i fulde Skaaler
over hele Jorden ned, —
om et Eden,
aabnet af Barmhjertigheden,

ringet ind af evigunge,
rosenfriske Morgengryer,
i hvis Skyer
Helgener i Engles Favn
første Gang med frigjort Tunge
jubelsjunge
den Unævneliges Navn.»
(HW Samlede skrifter I,3, s. 22– 27.)

Program for 17. juni 2016 er klart

av Hallvord Reiar Michaelsen Steen

Bli med å feire Henrik Wergelands fødselsdag og livsverk den 17. juni 2016!
program-s1

Hurra for Henrik!

– Senk flagget, kamerater

av Hallvord Reiar Michaelsen Steen

senkflagget

Ingeborg Refling Hagen oppsøkte på 30-tallet pionerar frå arbeidarrørsla. Inntrykk frå samtalane og politisk kamp i samtida ga stoff til dikta i samlinga «Den gamle pioner».

I høve første mai i år, inviterer Suttungteateret til ein opplesingskveld med arbeidardikt av Ingeborg og andre. Vi får glimt av kampane i mellomkrigstida – i alvor og humor.

Orgelhuset på Ekeberg (inng Røhrts vei 2), 30. april 2016 klokka 18:00.

Plakat 30.april 2016

Barne- og ungdomsleirer 2016

av Hallvord Reiar Michaelsen Steen

Sommeren 2016 arrangerer Wergelandakademiet kulturleirer for både barn og ungdom. Barneleiren blir på Jønnbu ved Lifjell, Bø i Telemark, med start søndag 26. juni og avslutning fredag 1. juli.

Ungdomsleiren er på Ble Fjellstue vest for Kongsberg. Den vil starte lørdag 2. juli og avslutning blir fredag 8. juli.

Kulturleir-invitasjon 2016

Ungdomsleir-invitasjon 2016

Nyttårsforestilling i Grav litteratur- og teatergruppe

av Hallvord Reiar Michaelsen Steen

Suttung teater og forlag vil gjerne formidle denne invitasjonen:

 

Vi kommer fra syden, fra vesten og norden,
men ett har vi felles, vår lengsel mot hjemmet..

Grav litteratur- og teatergruppe (Bærum)

inviterer til

NYTTÅRSFORESTILLING

med dans, dikt, drama, sang og spill, bl.a.

Terje Vigen og havscenen fra Peer Gynt av Henrik Ibsen,

Melkebussen og Dronning Vasti av Ingeborg Refling Hagen,

Balders drømmer (utsnitt fra Balderspillet av Frøydis Alvær)

dikt og sanger knyttet til jul

Blyant-teikning av Terje Vigen i båten på veg frå Danmark, han snur seg og ser det engelske krigsskipet i bakgrunnen. Teikna av Christian Krogh

Terje Vigen. Ill: Christian Krogh

Lørdag 23. januar 2016, klokka 17.00

Aulaen på Steinerskolen i Bærum, Grav gårdsvei 5, 1358 Jar

Gratis entré – Loddsalg

Arrangementet er støttet av Bærum kommune, Frifond teater, Akershus fylkeskommune

Takk til Steinerskolen i Bærum for bruk av lokaler og Galleri Dobag for drakter fra Midt-Østen

Novellehelg 17. og 18. oktober

av Hallvord Reiar Michaelsen Steen

Suttung teater og forlag inviterer til novellehelg

den 17. og 18. oktober 2015.

Vi les noveller av Ingeborg Refling Hagen:

17: Oktober: Naar Elv Skifter Leie, novellesamling frå 1921 (8 noveller).

18. Oktober: Svartsnær novellesamling frå 1922 (4 noveller).

Dei av publikum som er interessert i å dele på høgtlesinga, er velkomne til å delta.

Tidspunkt: 11.00 både laurdag og sundag.

Adresse: Eivind Grovens Orgelhus, Røhrts Vei 2, Oslo.

Te, kjeks og kaker til dei frammøtte. Gratis inngang.

«Skyggen» på Jar

av Hallvord Reiar Michaelsen Steen

skyggen-plakat-Jar
Suttungteateret framførar «Skyggen» etter H. C. Andersen i Eurytmisalen på Steinerskolen i Bærum den 26. oktober kl. 18:00.

Gratis og åpent for alle. Velkommen!

I forestillinga vår prøver vi å formidle den underfundige historia om den manipulerende skyggen gjennom fortelling, skuespill og video.

«Skyggen» står i eventyrboka, men er i minst like stor grad ei tekst for vaksne som for barn. Det er ei tekst til å fundere over, med rom for tolkning både på individ- og samfunnsplan – og somme av tolkningene er kanskje brenn-aktuelle nettopp i dag?

Forestillinga er dedisert til Edward Snowden, mannen som varsla om ulovleg NSA-overvaking i USA.

Regi og produksjon: Hallvord Reiar M. Steen
Medvirkende: Hallvord Reiar M. Steen, Caroline Jacobsen
Scenetekniker: Eilev Groven Myhren

Nytt tidsskrift

av Gunnar

forside til Tidsskrift om Ingeborg Refling Hagen
Tidsskriftet Nå ble mitt hus velsignet kan bestilles hos utgiver: gunnaras@online.no eller på sms 97 74 09 09.

Det er spennende å gi ut et nytt tidsskrift som skal handle om Ingeborg Refling Hagen og hennes hus Fredheim.

Først drukner jeg i ideer til innhold. Men noe trenger mere bearbeiding – andre ting ligger klart – f.eks. Dagnes program på 17. juni. Og nå som venneforeningen har kjøpt Fredheim! Det er mye som kan skrives om dette prosjektet – spennende er det. Og det sier seg selv at jeg må gi noen glimt fra oppryddinga på Fredheim.
Og jeg kan ikke annet enn gi mitt bidrag til restaurerings-debatten om hva som skal gjøres med Fredheim framover.
Noen glimt fra bak kulissene ble det plass til i første nummer – om hvordan 17. juni-stevnet 2015 blir til.

Så var planen å trykke Johanne Louise sin tale på stevnet. Og jeg la opp til denne i artikkelen foran. Men haken var at Johanne Louise hadde ikke talen klar da jeg trengte den. Men hun hadde en artikkel om hagehistorikk på Fredheim i stedet. Så da ble det den artikkelen.

Hva skal baksiden brukes til? Jo – en gjettekonkurranse om spesielle begivenheter i Ingeborgs liv. Dette ble en slags test på hvor godt man kjente til disse dramatiske fortellingene fra livet hennes.

Hvor godt slo tidsskriftet an?
Vanskelig å svare på – etter å ha solgt 10 eks. og gitt bort like mange. Selv mener jeg det burde være rom for et slikt tiltak – vi har for mye kildeskrifter liggende – dette er interessante skrifter.

Rent tilfeldigvis kom jeg over en artikkel om Ingeborgs nære samarbeidsvenn Erling Elverhøi. Da skjønte jeg at det var nødvendig med en skikkelig presentasjon av Erling og hans og Ingeborgs felles prosjekt: Stein skole. Den kommer – – –
Gunnar A. Steen

Tale på kirkegården og i samfunnshuset 17. juni 2015

av Dagne Groven Myhren

Wergeland-minnesmerket på Verkland i Sogn
Artikkelforfatteren avduker Wergeland-minnesmerket på Verkland gård i Sogn 17. juni 1975.

På Tangen kirkegård

I dag er det 207 år siden Henrik Wergeland kom til verden. Takk til alle dere som tradisjonen tro har møtt opp her på Tangen for å feire Wergelands fødselsdag, enda det regner og det er nokså kjølig.

For nøyaktig 40 år siden ble jeg invitert Verkland i Brekke i Sogn for å avduke et flott gråsteinsmonument, nærmest en obelisk, til minne om at Henrik Wergelands farsslekt har navnet sitt derfra. Folk hadde møtt opp i mengder, til tross for at regnet sprutet ned mye verre enn det gjør her i dag. Brekke skal visstnok være ett av de mest nedbørrike steder i landet.

Torleif Kippersund som her står, er vestlending, og har opplevd regn før. Jeg har bedt ham om å framføre to tekster. Først en kort, men sublim tekst fra Wergelands verdensdikt. Deretter følger Ingeborg Refling Hagens dikt ”Mennesket”. Wergelands tekst er skrevet på sykeleiet senhøstes 1844 i samband med omarbeidelsen av ungdomsverket Skabelsen, Mennesket og Messias. Ingeborgdiktet er fra 1962.

Torleif Kippersund:
Æonenes sang om den nyskapte Adam som ennå ikke er våknet til bevissthet i Edens hage. Fra Mennesket (1845)
Av Henrik Wergeland

End rinder hans Blod
isøvne sagte.
Halvlukte Zwiebel
er end hans Hjerte.
Hans Vaagnen vil være
som Tempels Aabning.
Og i dets Indre
med Ild staaer skrevet
hans Gudemærke:
”Jeg er! Jeg er!”
     – det Raab, hvormed
sin Livsfest han aabner
og vil den ende,
naar Sandsers Frydblus
ei mer brænde –
det Løsen hvorpaa ham Aanderne kjende,
naar gjennem Graven
han let er vandret
som gjennem en Sky – 
Bevidstheden at,
liig Demanten, kan 
    hans Selv ei knuses.
Nedstødt i Dybet,
til Rum forviist
Hvor Stjerne ei lyser,
i Jordens Midte
af Ild begravet,
bestandig tindrer 
det frem deraf.
             (HW SS II, 6 s. 37 – 38)


Mennesket
 av Ingeborg Refling Hagen

Mannen reiste seg og så mot solen.
Så at solen den var bitte liten.
Meget mindre jo, enn mannen selv,
og langt mindre enn den jord han sto på.

Mannen strakk seg, ønsket å se mere,
sperret øyet opp, forsterket synet.
Men da økte solen og ble veldig,
meget større enn den jord han sto på.

Mannen hørte sus og lyd i løvet,
hørte klask og sukk av bølgeslaget.
Og han kjempet, prøvde høre bedre,
skille alle lyd ifra hverandre.

Mannen ble bevisst om luktesansen,
og naturen pustet ut i vellyst.
Og han merket smaken på sin tunge,
merket seg det søte og det vonde.

I det samme øynet han sin neste, 
så en mann, men han var bitte liten,
meget mindre verd enn det han selv var,
og langt mindre enn den jord han sto på.

Da ble mannen redd og dekket øyet,
ønsket ikke skjerpe synet mere.
Hadde ikke instinkt til beundring,
hadde ingen drift til å forstørre.

Men av dette som var motsatt driften
fødtes skriket: ”Nei, det vil jeg ikke!”
Angsten slo tilbake som et ekko:
”Du – du skal!” og kampen sto i sinnet.

”Du – du skal!” –  –  –  uhyret er din neste,
kall ham bror og gi ham retten med deg!”

Motsatt instinkt, motsatt drift å si det:
”Kom, du er min bror, du er min like”.

Men av ordene: ”Du er min like” –  – 
fremsto Mennesket  på jorderiket,  

    (Fra samlingen Jeg foretrekker lyset 1962 s. 30–31.)

På Tangen samfunnshus

(Resten av talen ble holdt på Tangen samfunnshus på grunn av været)

Wergelandteksten og Ingeborgdiktet som nettopp ble framført på kirkegården, har tilknytning til Mjøsa. Etter fiksjonen skal Wergelands verdensdikt være unnfanget ved Mjøsa, nærmere bestemt på Skreia. Ingeborgdiktet er blitt til her på Tangen.

Wergelandteksten er en hymne som himmelånder synger om Adam som ikke er våknet av sin første søvn i Edens hage. De synger at han snart vil slå øynene opp på den ennå unge jord. Dypest sett handler det om menneskets oppvåkning i eksistensiell mening, hvilket innebærer å fatte sin åndsutrustning og erkjenne seg selv. Hymnen sier at denne oppvåkning er ensbetydende med å oppdage en skatt i sitt indre, en juvel, ja, en uknuselig diamant, et symbol på eget selv, identitets-bevisstheten. Å våkne til bevissthet om eget selv er likeverdig med at det åpnes et tempel, altså et gudshus: ”et Tempel er nu min Bolig, af Fakler oppfylt og av Cymbelslag” heter det i den teksten som følger etter himmelåndenes hymne, og som er lagt i munnen på det første mennesket.

Bilder fra krystallenes verden forekommer gjerne hos Wergeland som uttrykk for den indre lyskraft som hvert menneske bærer i seg, evnen til å fange opp og stråle ut lys, og med lys er det ikke bare tenkt på fysisk lys, men på skapende åndelig lys, eller guddomslys. Jeg nøyer meg med å minne om uttrykk som ”Fornuftens Demant” (diktet ”Kvinderne paa Kirkegaarden”), eller ”Diamanten, Dybets Kjerte” (kantaten ”Vord Lys!”).

Hva er så en diamant? Det er en krystall med sterk lysbrytende evne. Den består av rent kullstoff som har utkrystallisert seg under et vedvarende trykk i jordens indre. Så kan vi spørre: Hva er det som gjør at kullstoff utkrystalliseres til diamanter? Det må være det Wergeland i en annen sammenheng kaller loven om selvdannelse, altså en iboende formkraft, som blant annet finnes i mennesket. I denne sammenheng kan vi også nevne barnediktet ”Bækken går i Engen”. På ett nivå handler det om at barnet lærer av fuglen å vaske seg og bli ren utvendig, altså på kroppen. Det var for Wergeland viktig for trivsel, sunnhet og selvrespekt.

Likevel handler diktet kanskje vel så mye om indre klargjøring og erkjennelse. Derfor kan diktet slutte med en brå perspektivutvidelse som uttrykker hva barnet kjenner når det føler seg rent. Da kan det oppnå anerkjennelse fra engler: ”Milde Blikk de [altså englene] sende, / naar de see, at jeg er reen / som den klare Ædelsteen, der kan i Mørket brænde” (SS I, 2 s. 410).

I kantaten ”Vord Lys!” er den indre lyskraft forbundet med menneskeåndenes kall, ”Kaldet Gud dem lærte”. Et kall har sammenheng med en livsoppgave bestemt av en indre trang, eller la meg si et vedvarende trykk. Mennesket kjenner i seg en dyp trang til å virkeliggjøre et mål som skal nås, en høyere mening. Drivkraften mot et mål, kalles gjerne for hensikt. Hos Søren Kierkegaard og Henrik Ibsen kalles det ”Bestemmelsen”. (Jf. S.K.: Enten Eller og H.I.: Peer Gynt.) Det betyr, i følge Knappestøperen i Peer Gynt å bli til i samsvar med ”Mesteres Mening”, og det vil igjen si skaperens, eller rett og slett Guds mening. Det kan også uttrykkes slik: det handler om å bli til i samsvar med sin idé, sitt urbilde. Wergelands dikt ”Følg Kaldet” forteller også om denne indre lov eller hensikt. Den er virksom i menneskesinnet, naturen og kulturen:

Intet – større eller mindre –
intet frugtløst og forspildt,
er der Hensigt i dets Indre,
slænges ud det end saa vildt.

(HW SS I,3 s. 390.)

Dikterens spesielle oppgave er å forstå og bidra til å klargjøre denne hensikt for medmennesker. Dikteren selv er dypt involvert. Når han (eller for den del hun) følger kallet, er dikteren delaktig i en stor sammenheng og samarbeider med en overordnet, guddommelig plan eller hensikt: ”Bedre Tiders Morgenrøde vil han frem af Mulmet støde” (”Følg Kaldet”).

I en serie essays som Wergeland skrev i 1843 – 44 og som han kalte Historiens Resultat, leser vi at ”Kulturens Hovedøiemeed [altså hovedmål] er Humanitet”. Og videre: ”Krystallen antager ikke sikkrere sin Form ved Selvdannelse ifølge en Lov i dens Indre, som tillige er udbredt i Naturen, end Menneskeheden sin aandige Form” (SS IV, 5 s. 345).

De to tekstene handler altså på hver sin måte om mennesket; mennesket som på en gang er individ og representant for slekten. Hvert menneske må – liksom Adam og Eva i tidenes morgen – oppdage seg selv, finne sin plass i verden, og – som Ingeborgdiktet viser – tyde forholdet til sin ”neste”; eller for å sitere Skriften: ”Du skal elske din neste som deg selv”. Det kan med det samme minnes om at det også står skrevet i Wergelands verdensdikt at samme ånd i alle hjerter bor. Hvert menneske har altså en verdi i seg selv uavhengig av fødsel, rase, kjønn, klasse og nasjonalitet og er følgelig omfattet av universelle menneskerettigheter.
Gratulerer med dagen!

Dagne Groven Myhren