Suttungs mjød

Kjære Venner av 17. juni og Fredheim!

«Vord Lys!» er et dikt med skapelsesmotiv utformet som en kantate. Teksten tar feste i skaperordet i Første Mosebok og kopler det optimistisk opp mot boktrykkerkunsten fra 1400-tallet og opplysningsfilosofien fra 1700- tallet. Diktet kan og bør ses i sammenheng med Henrik Wergelands livs- og verdensforklaring. Den er mest uttømmende behandlet i hans hovedverk om skapelsen og menneskehetens historie. Verket foreligger i to versjoner som supplerer hverandre gjensidig: Skabelsen, Menneset og Messias (1830 fork. SMM ) og Mennesket (1845 fork. M).¹ M kom ut et halvt år før dikteren døde. Diktet i begge versjoner rommer religiøse, filosofiske og historisk-politiske aspekter. Det gir dyp innsikt i ordets verdi for erkjennelse og åndelig vekst, og dertil innsikt i hvordan maktmennesker kan ta kontroll over ordet og forfalske det, slik at menneskeånden forkrøples og menneskeheten forvilles. Dette siste er det viktig å reflektere over nå som vi er inne i en medierevolusjon som verden aldri før har sett maken til. Jeg minner også om Wergelands dikt «Sandhedens Armée», om sannhetsordenes ustanselige kamp for å overvinne fordommenes sorte hær og «Løgnens Ørkenbjerge». Der leser vi blant annet: «Mørkets Vold er steil at storme».²

I det følgende vil jeg si litt om det som kan kalles Henrik Wergelands lysfilosofi. Så litt om festlighetene i Kristiania i 1840 i anledning jubileet for oppfinnelsen av boktrykkerkunsten der Wergeland var hoveddikter, for så å vende tilbake til «Vord Lys!» som han skrev til dette jubileet.

Lyset og Ordet

Wergelands livs- og verdensforklarende dikt åpner med en dialog mellom to himmelånder som nettopp har vært vitne til at vår jord er blitt til. Den ene fortviler, blant annet fordi han ikke er i stand til å se Gud eller skape nye kloder. Han opplever bare sorte gåter over alt og spør: hva er meningen med å skape nye kloder med liv som er dømt til å forgå? Den andre svarer tålmodig og med stigende presisjon på spørsmålene. Gjennom denne åndsbrytning, framkommer det en forståelse for hva åndelig vekst er, og hvordan den arter seg. Ved tålmodig å lese i skaperverket, dvs. studere naturen og søke innover i eget vesen,³ kan ånden samle kunnskap og bygge en visdomsborg på en grunnmur av erfaring og erindring og på den måten nærme seg skaperen. Det kalles å dikte sitt eget hjertes dikt. Erkjennelsesvekst skjer altså gjennom ord og ordbilder.

De to ånder besjeler siden Adam og Eva. Det betyr at spørsmålene og svarene fra åpningsdialogen også vil få gyldighet for det mennesket som framstår på jorden, et dualistisk vesen av materie og himmelånd.

En tredje himmelånd, «den herligste Lysgestalt» ⁴, supplerer de to ånder og kommenterer den dramatiske utviklingen av livet på den nyskapte jord. Han skal også komme til å følge med på historiens gang. I SMM framstår han som en personifikasjon av «Alviisdommens første Ord».⁵ Jeg tar med et par uttalelser fra denne høyånd, her hentet fra M.⁶

Først dette: «Guds Tanker det er, som Lyset afbilder.»

Så dette: «Han [altså Gud] har digtet Blomstens Skjønhed, afstukket Bladenes Omrids.» ⁷

Vi føler poesien. La oss prøve å lodde dybden. Vi kan snu litt på rekkefølgen av ordene i den første setningen, for eksempel på denne måten: ‘Det som Lyset afbilder, er Guds Tanker’. Vi kan også skrive det om: ‘Lyset gir oss synlige bilder av Guds tanker.’ Eller: ‘Lyset åpenbarer Guds tanker slik de kommer til uttrykk i skaperverket.’ Jeg minner om at teologien gjerne kaller naturen for skapelsesåpenbaringen.

Av den andre setningen framgår det at Gud er en kunstner, en ordnende intelligens som skaper makrosmos gjennom en bevissthetsprosess, sammenliknbar med å dikte. (Kosmos betyr orden). Han har gitt blomsten skjønnhet og bladene form. Som del av et guddommelig kunstverk uttrykker blomster og blad også noe om helheten, dvs. verdensaltet med kloder og soler.

Johannesevangeliet i Det nye testamente åpner med å gripe tilbake til skapelsesberetningen i Første Mosebok: «I begynnelsen var Ordet».⁸ Ordet identifiseres snart med Lys, og kontrasten lys/mørke er gjennomgående. Jesus sier her: «Jeg er kommet som et Lys til verden.» ⁹

«Ordet» er en oversettelse av «logos» i den greske grunnteksten av evangeliet, et symbolord som nærmest er uoversettelig. Det kan bety ord, fornuft, lov, lære osv. Når teksten taler om lys, er det især et bilde på åndens lys. Uttrykk som ‘det indre ord’ og ‘det indre lys’ kan forstås ut fra Johannesevangeliet. Av dialogen mellom de to ånder hos Wergeland lærte vi at det i ånden finnes et erkjennelsespotensial som er uløselig knyttet til språkbegavelse, og som gjør at vi mennesker kan vinne klarhet/lys i tankene. Når vi oppnår ny innsikt, sier vi gjerne at ‘det gikk et lys opp for meg’. De gamle stoikere, som levde i Grekenland et par hundre år før Kristus, fant Gud i opplevelsen av sin indre logos, logos endiathetos, også, kalt mikrologos, hvilket korresponderer med forestillingen om makrologos i naturen (skaperverket). I vårt språk er logos til stede i ord som logikk (regler for holdbare resonnementer), filologi (kjærlighet til ord), teologi (lære om Gud, Gud forstått gjennom logos), monolog (enetale) osv. Logos kan også bety «såkorn». (Logos spermatikos.¹⁰) Det visste Bibelens Jesus. Han brukte liknelser i sin undervisning, dvs. i dikteriske fortellinger som bruker bilder for å klargjøre, eller kaste lys over, et åndelig emne. Etter å ha fortalt såmannsliknelsen, sier Jesus: «Såmannen sår ordet.» ¹¹ Lys og såkorn forbindes i Bibelen med skaperkraft. Lys forbindes dessuten med åpenbaringskraft, og såkornet især med vekst; «Ordet som forøker seg selv», som det heter hos filosofen Heraklit. Lys og såkorn er eldgamle logossymboler.

I Første Mosebok lyder skapelsesbefalingen: «Bli Lys», eller «Vord Lys!». Lyset åpenbarer et guddommelig skaperverk, som først begynner å leve når lyset gjør det fullt ut synlig.

I SMM står dette: «Læberne aabnes, Evigheds morgenrøde Port, og / ud hvirvles Tanken som lysfuldt Ord, som / klangfuld Perle fra Dybets hule Musling.»¹² Akkurat denne formuleringen står bare i den første utformingen av Wergelands verdensforklaring.

Tanken karakteriseres som et «lysfuldt Ord» som triller klingende og skinnende som en perle ut gjennom lepper som åpner seg som en «morgenrød Port». Vakkert! Lys og ord er slått sammen til et klingende lysord, en perle.¹³

Naturen med blomster, blad og alt den ellers rommer er «tenkt» av Gud. Men da må vel også vi mennesker være tenkt av Gud å ha tilhørighet til det universelle lysord? Wergeland mener nok at som språkbegavede vesener likner mennesket Gud mer enn alle andre skapninger på jorden. Mennesket er et mikrokosmos som både er i slekt med allskapningen og med himmelåndene. Mennesket er utsett til å være «Mening og Sjel i det Almagtens Ord / i Verden, Guds Sprog til sig selv».¹⁴ Verden er altså et uttrykk for Guds selvrefleksjon, og mennesket er den skapning som framfor noen gir skaperverket mening. Men – med det følger det et ansvar som selv de høyeststående blant dyrene er fritatt for, til tross for at de også etter Wergelands syn har sjel og ansats til ånd. Men dyrene har ikke de samme utviklingsmuligheter som mennesket. Det har heller ikke samme evne til å velge og kan ikke dømmes for sine handlinger. Det gir ikke mening å si at katten er slem når den tar livet av en sangfugl.

I likhet med universalromantikken, forestilte Wergeland seg en skapningskjede som representerer stigende grad av bevissthet fra det anorganiske, via organisk liv og opp til mennesket.

(«I dunklest Støvgran en Aand er skjult»¹⁵) Det som skiller mennesket avgjørende fra resten av skapningen er dets mer utviklede kreativitet som henger sammen med språkevnen. Denne er nedlagt genetisk i menneskets ånd som et frø med vekstevne i seg; en evne som mennesket skal ta i bruk for utvikle sin ånd slik at Gudbilledligheten mer og mer kommer til syne. Dette er både en rettighet, og en oppgave. Jeg siterer, men denne gang fra kantaten «Vord Lys!». «Jordens hersker stolt fremtriner; /skinner ikke i hans Miner Lysets Ord over Jord?».

Hva har så dette med Johann Gutenberg å gjøre? Det kommer vi snart tilbake til.

Johann Gutenberg som oppfant boktrykkerkunsten ble født i Mainz en gang rundt år 1400. Gjennom sin kunst gjorde han masseproduksjon og spredning av bøker og andre skriftlige produkter mulig i en grad som tidligere hadde vært ukjent.

Oppfinnelsen ble feiret i flere land; hos oss i Kristiania 24. juni i 1840, dvs. jonsokdagen. Om formiddagen var det festgudstjeneste i «Vor Frelsers Kirke» ( i dag «Oslo Domkirke). Kirken var smekkfull da Wergelands nydiktede kantate «Vord Lys!» ble oppført med musikk. Wergelands tekst var også blitt spredt som trykksak i 2000 eksemplarer.

Den verdslige delen av feiringen fant sted fra kl. 16 samme ettermiddag og varte til rundt midnatt. Litt under 200 mennesker holdt festmiddag i «Grünings have» på Konsul Grünings løkke, som ikke må forveksles med Grünerløkka.¹⁶

Wergeland hadde diktet fire av skålsangene. Den for fedrelandet slutter med de alltid aktuelle ordene: «Til Norges Ære brug din Magt, din Magt vor frie Presse.»¹⁷ Den for Trykkefriheten viser hvor skadelig det er å sensurere det frie ord. Jeg minner om at det var sensur under unionen med Danmark. Bare et par år under Struense, fra 1770-72, var det full trykkefrihet i helstaten Danmark-Norge. Struense var preget av opplysningstidas tanker. Han ble henrettet på grotesk vis, og trykkefriheten ble mer og mer innskrenket etter hans død. Alminnelig ytringsfrihet og dermed trykkefrihet, fikk vi først i § 100 i Grunnloven av 1814.

Henrik Wergeland talte også, under mottoet «Godt år for Norge». Talen finnes fortsatt. Den tar utgangspunkt i Norge som et folk av bønder, og stiger til poetiske høyder med en makeløs virtuos regnværsskildring, inspirert av et regnvær noen dager tidligere, et regn med kraft til gjøre jorden fruktbar og – kraft til å virke velsignende på menneskers sinn: «Balsamisk liflig drypper du ny Kraft i Sorgens matte Hu».¹⁸

Regnet etterlater dråper som funkler som perler i gresset og danner hebraiske skrifttegn. Dikteren leser bokstavelig talt i «Guds dikt. Der står det at Guds sanneste navn er «Velsignelse». Denne talen er blitt framført flere ganger her på Fredheim på 17. juni, siste gang ved 200-årsjubileet for Wergelands fødsel i 2008.

Kantaten «Vord Lys!» åpner med en kosmisk visjon av kloder og soler. Det etableres et ekteskap mellom himmel og jord som besegles med regnbuen, Bibelens paktsymbol. Diktet antyder også de ulike bevissthetstrinn i skapningskjeden. Typisk nok omtales det uanselige insektet slik: «Insektets vaagnende Begreb / i Følehornet pegte». Personligheter som har bidratt vesentlig til kulturutviklingen, representerer høye berg, dype vann og floder i åndens verden. De gamle grekere er tungt inne i bildet med Homer, Solon, Sokrates, Platon, Aristoteles og matematikeren Euklid. Jødedommen er representert ved Moses, og kristendommen er med gjennom de mange referansene til Ordet. Reformatoren Luther hylles for sitt mot til å tale «Roma midt imot». Diktet er ikke minst en hyllest til mennesket i sin alminnelighet. «Vorde Lys! o, hellig Gud, / du forkyndte Aanders Hære. / Smykkede med Lysets Ære gikk de ut / store Gud /paa dit Bud». «Aandelyset» er kjennetegnet ved at det er felleseie, og ved at det «øker ved deling». Når lyset deles, blir det mer av det. (Dette understreket Ingeborg Refling Hagen, dette stevnets skaper, ofte.) Her kommer også Gutenberg og boktrykkerkunsten inn. Boktrykkerkunsten er rett betenkt «Guds Kunst» som Wergeland sier, fordi den medfører spredning av verdens tankekapital, blant annet fra Aten og Jerusalem. Den tjener, ideelt sett, opplysning på alle nivå. I dette perspektiv definerte også Wergeland sin egen oppgave. «Dynger arbeid på meg», uttalte han

Sitat: «Fædrenelandet fordrer indsigtsfulde Borgere, Friheden fordrer tænkende.» Henrik Wergeland arbeidet for folkeopplysning, i skrift, tale og praktiske tiltak. Han ønsket at alle lag av folket skulle få tilgang til bøker, blant annet gjennom utlånssentraler, altså bibliotek. Han drev selv utlånsvirksomhet fra egen bolig. Og han fortsatte å lage opplysningsskrifter også på dødsleiet. Han sørget personlig for at skriftene ble spredt blant folk.

I kantaten kalles universets skaper for «Lysets Gud». Metallbokstaven lovsynger «Lysets Gud.» Vi skal forstå at skapelseslyset fra evighet nærmest «runger» fra metallbokstavens «Tunger». I denne sammenheng vil jeg referere til Wilhelm Kelber som har tatt for seg filosofen Heraklit som logosfilosofiens grunnlegger. Heraklit levde fra ca. 550 før Kristus, og hans verdensforklaring åpner med ord som til forveksling minner om åpningen av Johannesevangeliet. Kelber hevder med tyngde at Johannesevangeliets forfatter og Paulus må ha kjent Heraklit. De greske filosofene som Wergeland nevner i «Vord Lys» hadde alle på en eller annen måte tatt inntrykk av Heraklit. Det hadde også visse kirkefedre fra de første århundrene etter Kristus. Med referanse til filosofen Heraklit, førkristne stoiske filsosofer og kristne kirkefedre, som både var naturfilosofer og språkfilosofer skriver Wilhelm Kelber: «I menneskesjelen pågår fremdeles skapelsen gjennom Logos.» («In der Seele ist also die Schöpfung durch den Logos noch im Gange». K. s. 28, sitert i DGM 1991, s. 313.) Det er nøyaktig hva Wergeland gir uttrykk for i «Vord Lys!» Men han sier også: «Hvad har som Typens Tunge Lysets Ord / forklart?». Gutenbergs kunst er rett betenkt Guds kunst, fordi han gjennom boktrykkerkunsten har skapt bedre vilkår for videreføring av skaperverket. «Han over Jorden gjød en Straaleregn / af Aandbelivte, sære Trylletegn.» Menneskets ånd stimuleres til vekst gjennom kunnskap som formidles gjennom trykksaker. Derfor er Gutenbergs kunst i bunn og grunn Guds kunst.

Men hva da med Internett? Er det også «Guds Kunst»? Wergeland visste utmerket godt, som vi har vært inne på, at ord kan forvanskes og at også trykkekunsten kan misbrukes. Temaet er gjennomgående i forfatterskapet. Jeg minner f.eks.om farsen Den Konstitutionelle. (Kampen mellom lys og mørke, sannhet og åndsmørke, dramatisert som kamp mellom lysalfer og tusser på et mørkeloft. Loftet og tussene er sinnbilde på tankelivet til en forstokket jurist som til slutt grunnlegger avisen Den Konstitutionelle.¹⁹) Om HW hadde levd i dag, ville han garantert hatt skarpt blikk for hvordan Internett og liknende raske og verdensomspennende formidlingskanaler kan misbrukes. Men han ville nok også ha sett store muligheter. Det vil være i Wergelands ånd å holde hodene klare, hjertene varme og motet oppe og feste lit til at lyset er sterkere enn mørket. For som det også står i verdensforklaringen:

«Lyset er så stærkt – det er fraoven – at, ene i en helt tilmulmet Verden / det standser ei sin Straalen-ud, før Alt / med Lys er mættet».²⁰

Fotnoter