Suttungs mjød

Artikkelforfatteren avduker Wergeland-minnesmerket på Verkland gård i Sogn 17. juni 1975.

På Tangen kirkegård

I dag er det 207 år siden Henrik Wergeland kom til verden. Takk til alle dere som tradisjonen tro har møtt opp her på Tangen for å feire Wergelands fødselsdag, enda det regner og det er nokså kjølig.

For nøyaktig 40 år siden ble jeg invitert Verkland i Brekke i Sogn for å avduke et flott gråsteinsmonument, nærmest en obelisk, til minne om at Henrik Wergelands farsslekt har navnet sitt derfra. Folk hadde møtt opp i mengder, til tross for at regnet sprutet ned mye verre enn det gjør her i dag. Brekke skal visstnok være ett av de mest nedbørrike steder i landet.

Torleif Kippersund som her står, er vestlending, og har opplevd regn før. Jeg har bedt ham om å framføre to tekster. Først en kort, men sublim tekst fra Wergelands verdensdikt. Deretter følger Ingeborg Refling Hagens dikt ”Mennesket”. Wergelands tekst er skrevet på sykeleiet senhøstes 1844 i samband med omarbeidelsen av ungdomsverket Skabelsen, Mennesket og Messias. Ingeborgdiktet er fra 1962.

Torleif Kippersund:
Æonenes sang om den nyskapte Adam som ennå ikke er våknet til bevissthet i Edens hage. Fra Mennesket (1845)
Av Henrik Wergeland

End rinder hans Blod
isøvne sagte.
Halvlukte Zwiebel
er end hans Hjerte.
Hans Vaagnen vil være
som Tempels Aabning.
Og i dets Indre
med Ild staaer skrevet
hans Gudemærke:
”Jeg er! Jeg er!”
     – det Raab, hvormed
sin Livsfest han aabner
og vil den ende,
naar Sandsers Frydblus
ei mer brænde –
det Løsen hvorpaa ham Aanderne kjende,
naar gjennem Graven
han let er vandret
som gjennem en Sky – 
Bevidstheden at,
liig Demanten, kan 
    hans Selv ei knuses.
Nedstødt i Dybet,
til Rum forviist
Hvor Stjerne ei lyser,
i Jordens Midte
af Ild begravet,
bestandig tindrer 
det frem deraf.
             (HW SS II, 6 s. 37 – 38)


Mennesket
 av Ingeborg Refling Hagen

Mannen reiste seg og så mot solen.
Så at solen den var bitte liten.
Meget mindre jo, enn mannen selv,
og langt mindre enn den jord han sto på.

Mannen strakk seg, ønsket å se mere,
sperret øyet opp, forsterket synet.
Men da økte solen og ble veldig,
meget større enn den jord han sto på.

Mannen hørte sus og lyd i løvet,
hørte klask og sukk av bølgeslaget.
Og han kjempet, prøvde høre bedre,
skille alle lyd ifra hverandre.

Mannen ble bevisst om luktesansen,
og naturen pustet ut i vellyst.
Og han merket smaken på sin tunge,
merket seg det søte og det vonde.

I det samme øynet han sin neste, 
så en mann, men han var bitte liten,
meget mindre verd enn det han selv var,
og langt mindre enn den jord han sto på.

Da ble mannen redd og dekket øyet,
ønsket ikke skjerpe synet mere.
Hadde ikke instinkt til beundring,
hadde ingen drift til å forstørre.

Men av dette som var motsatt driften
fødtes skriket: ”Nei, det vil jeg ikke!”
Angsten slo tilbake som et ekko:
”Du – du skal!” og kampen sto i sinnet.

”Du – du skal!” –  –  –  uhyret er din neste,
kall ham bror og gi ham retten med deg!”

Motsatt instinkt, motsatt drift å si det:
”Kom, du er min bror, du er min like”.

Men av ordene: ”Du er min like” –  – 
fremsto Mennesket  på jorderiket,  

    (Fra samlingen Jeg foretrekker lyset 1962 s. 30–31.)

På Tangen samfunnshus

(Resten av talen ble holdt på Tangen samfunnshus på grunn av været)

Wergelandteksten og Ingeborgdiktet som nettopp ble framført på kirkegården, har tilknytning til Mjøsa. Etter fiksjonen skal Wergelands verdensdikt være unnfanget ved Mjøsa, nærmere bestemt på Skreia. Ingeborgdiktet er blitt til her på Tangen.

Wergelandteksten er en hymne som himmelånder synger om Adam som ikke er våknet av sin første søvn i Edens hage. De synger at han snart vil slå øynene opp på den ennå unge jord. Dypest sett handler det om menneskets oppvåkning i eksistensiell mening, hvilket innebærer å fatte sin åndsutrustning og erkjenne seg selv. Hymnen sier at denne oppvåkning er ensbetydende med å oppdage en skatt i sitt indre, en juvel, ja, en uknuselig diamant, et symbol på eget selv, identitets-bevisstheten. Å våkne til bevissthet om eget selv er likeverdig med at det åpnes et tempel, altså et gudshus: ”et Tempel er nu min Bolig, af Fakler oppfylt og av Cymbelslag” heter det i den teksten som følger etter himmelåndenes hymne, og som er lagt i munnen på det første mennesket.

Bilder fra krystallenes verden forekommer gjerne hos Wergeland som uttrykk for den indre lyskraft som hvert menneske bærer i seg, evnen til å fange opp og stråle ut lys, og med lys er det ikke bare tenkt på fysisk lys, men på skapende åndelig lys, eller guddomslys. Jeg nøyer meg med å minne om uttrykk som ”Fornuftens Demant” (diktet ”Kvinderne paa Kirkegaarden”), eller ”Diamanten, Dybets Kjerte” (kantaten ”Vord Lys!”).

Hva er så en diamant? Det er en krystall med sterk lysbrytende evne. Den består av rent kullstoff som har utkrystallisert seg under et vedvarende trykk i jordens indre. Så kan vi spørre: Hva er det som gjør at kullstoff utkrystalliseres til diamanter? Det må være det Wergeland i en annen sammenheng kaller loven om selvdannelse, altså en iboende formkraft, som blant annet finnes i mennesket. I denne sammenheng kan vi også nevne barnediktet ”Bækken går i Engen”. På ett nivå handler det om at barnet lærer av fuglen å vaske seg og bli ren utvendig, altså på kroppen. Det var for Wergeland viktig for trivsel, sunnhet og selvrespekt.

Likevel handler diktet kanskje vel så mye om indre klargjøring og erkjennelse. Derfor kan diktet slutte med en brå perspektivutvidelse som uttrykker hva barnet kjenner når det føler seg rent. Da kan det oppnå anerkjennelse fra engler: ”Milde Blikk de [altså englene] sende, / naar de see, at jeg er reen / som den klare Ædelsteen, der kan i Mørket brænde” (SS I, 2 s. 410).

I kantaten ”Vord Lys!” er den indre lyskraft forbundet med menneskeåndenes kall, ”Kaldet Gud dem lærte”. Et kall har sammenheng med en livsoppgave bestemt av en indre trang, eller la meg si et vedvarende trykk. Mennesket kjenner i seg en dyp trang til å virkeliggjøre et mål som skal nås, en høyere mening. Drivkraften mot et mål, kalles gjerne for hensikt. Hos Søren Kierkegaard og Henrik Ibsen kalles det ”Bestemmelsen”. (Jf. S.K.: Enten Eller og H.I.: Peer Gynt.) Det betyr, i følge Knappestøperen i Peer Gynt å bli til i samsvar med ”Mesteres Mening”, og det vil igjen si skaperens, eller rett og slett Guds mening. Det kan også uttrykkes slik: det handler om å bli til i samsvar med sin idé, sitt urbilde. Wergelands dikt ”Følg Kaldet” forteller også om denne indre lov eller hensikt. Den er virksom i menneskesinnet, naturen og kulturen:

Intet – større eller mindre –
intet frugtløst og forspildt,
er der Hensigt i dets Indre,
slænges ud det end saa vildt.

(HW SS I,3 s. 390.)

Dikterens spesielle oppgave er å forstå og bidra til å klargjøre denne hensikt for medmennesker. Dikteren selv er dypt involvert. Når han (eller for den del hun) følger kallet, er dikteren delaktig i en stor sammenheng og samarbeider med en overordnet, guddommelig plan eller hensikt: ”Bedre Tiders Morgenrøde vil han frem af Mulmet støde” (”Følg Kaldet”).

I en serie essays som Wergeland skrev i 1843 – 44 og som han kalte Historiens Resultat, leser vi at ”Kulturens Hovedøiemeed [altså hovedmål] er Humanitet”. Og videre: ”Krystallen antager ikke sikkrere sin Form ved Selvdannelse ifølge en Lov i dens Indre, som tillige er udbredt i Naturen, end Menneskeheden sin aandige Form” (SS IV, 5 s. 345).

De to tekstene handler altså på hver sin måte om mennesket; mennesket som på en gang er individ og representant for slekten. Hvert menneske må – liksom Adam og Eva i tidenes morgen – oppdage seg selv, finne sin plass i verden, og – som Ingeborgdiktet viser – tyde forholdet til sin ”neste”; eller for å sitere Skriften: ”Du skal elske din neste som deg selv”. Det kan med det samme minnes om at det også står skrevet i Wergelands verdensdikt at samme ånd i alle hjerter bor. Hvert menneske har altså en verdi i seg selv uavhengig av fødsel, rase, kjønn, klasse og nasjonalitet og er følgelig omfattet av universelle menneskerettigheter.
Gratulerer med dagen!

Dagne Groven Myhren