«Det beror på Norges kårne» – tale på Tangen kirkegård 17. juni 2014

av Dagne Groven Myhren

Velkommen til Tangen kirkegård og til Ingeborg Refling Hagens grav.

I dag er det 206 år siden Henrik Wergeland ble født, han som kalte seg grunnlovens seks år eldre bror. Hans syn var at grunnloven var båret og gjennomtrengt av en frihetsidé i kontinuerlig vekst, en slags frihetens Ygdrasils ask som må ha vern og vilkår slik at den kan formidles videre til kommende slekter ”meer Fuldkommen end vi modtoge den fra Fædrene”, som han sier i en tale i Det norske Studentersamfund 17. mai 1835. Han advarer med det samme mot stagnasjon. Jeg siterer:

Det Frihedstræ, vi fryde os om skal ikke være af disse Underhavens forstenede, hvor Frugterne kun til Øjenslyst ere Diamanter og Rubiner; men et, der lædsker og nærer, voxer og voxer til en Ygdrasil der omskygger Verden.

Av hans fedrelandssang for barn framgår det at han ønsker at hvert barn i Norge skal oppdage at friheten er noe ”som verd er at beskytte.”

De to diktene som Torleif Kippersund straks vil framføre, er valgt med tanke på det pågående grunnlovsjubileet: Henrik Wergelands dikt: ”Norges Storthing” fra 1842 og Ingeborg Refling Hagens dikt: ”På en bitte liten klode” fra 1960.

Som vi alle vet, er Stortinget en folkevalgt, representativ, lovgivende forsamling. Navnet Storting er skapt av Henriks far, Nicolai Wergeland, som fikk gjennomslag for det i Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Nicolai Wergeland var en av de mest framtredende personene i grunnlovskomiteen.

Navnet ”Storting” refererer til middelalderens tingsteder, lovarbeid og lovpraksis i Norge. Ett av de gamle tingstedene, Eidsivating, ble på 1000-tallet flyttet til selve Eidsvoll, ”Heidsivia”, som Wergeland nevner i diktet. Det som er bevart av Heidsivia Tings Lov Bok og av Borgartingsloven, representerer de to eldste lovsamlinger i landet. Eidsivating omfattet bygdene omkring Mjøsa, og dermed også Tangen.

Vår grunnlov har rett nok nære forbilder, især i den franske og den amerikanske grunnlov fra slutten av 1700-tallet, og det gjør Wergeland mye ut av i sin diktning. Men han visste nok også at for eksempel den norske Frostatingsloven fra 1100-tallet inneholder en grunnleggende formulering, i ordtaks form og lett å huske: «Med lov skal land bygges og ikke med ulov ødes. Og den som ikke unner en annen lov, han skal selv ikke nyte lov.» Her skinner den enda eldre Romerretten gjennom. Den har røtter tilbake til uskrevne lover i førkristen tid.

I diktet ”Norges Storthing” vektlegger Wergeland bl.a. den bonderepresentasjon som grunnloven av 1814 åpnet for: ”Norge i sin Døl er dragen / nu tilthinge for sit Nord”, heter det bl.a. Og han understreker verdien av at de ulike landsdeler kan kommunisere med hverandre på tinget. Diktet peker videre mot en velsignelsesrik vekst for land og folk, en ny storhetstid. Og det kan tilføyes at denne ikke skal oppnås ved å erobre land, men ved å dyrke opp vårt eget land – materielt og åndelig. Norges skattland finnes ”herindenlands” som det heter i et annet Wergelanddikt. (Nils Justesen). Diktet ”Norges Storting” understreker at veksten ”beror på”, dvs. avhenger av, innsatsen til ”Norges kaarne”, altså de folkevalgte

Wergeland selv underviste bondegutter gratis i sin hjembygd for at de skulle få bedre kunnskaper slik at de kunne gjøre seg nytte av de muligheter som grunnloven åpnet for.

Diktet slutter slik: ”Det beror på Norges kaarne /Tidens Guder er dens Mænd”.

På den tid var jo politikerne menn. I dag har selvsagt kvinner stemmerett og arbeider politisk på høyeste nivå. Dette er en frukt av den veksten i frihetstreet som Henrik Wergeland forutså og bidro til å bane veien for.

Ingeborg Refling Hagens dikt ”På en bitte liten klode” er skapt av en kvinne som arbeidet i tradisjonen fra Wergeland, og som ønsket at vi alle skulle være med på å holde oppe verdiene i Wergelandarven og ta dem med videre. Det er derfor vi i dag tar del i hennes Wergelandstevne.

”På en bitte liten klode” foregriper i noen grad et mye nyere dikt som er blitt folkeeie i det siste. Det heter ”Mitt lille land” og er skrevet av Ole Paus. Om Paus har kjent Refling Hagens perspektivrike dikt, vet jeg ikke.

Refling Hagen løfter i alle fall fram Norge som et knøttlite, fredelig og beskjedent land med mye fjell og stein. Men det gror noe verdifullt og vakkert i ”revnene”. Hun ser videre det lille landet i global og kosmisk sammenheng, og retter blikket mot vår spesielle grunnlovsdag som lyser ”som en revne i et fjell”. Og sannelig klinger Frostatingsloven med (sitat): ”Og ved lov er landet bygget, / og ved rettferd er det trygget.” Hun lar dertil erfaringene fra andre verdenskrig spille inn når hun understreker at vi er et folk som bittert har lært å forstå verdien av å leve i fred og frihet. Som vi vet har dette preget vår 17. mai feiring i hele etterkrigstida. Ja, det har også hatt betydning for det 17. junistevnet som IRH skapte. Det hele begynte på Eidsvoll i 1938 som et mottiltak mot den uhyggelige politiske og ideologiske utviklingen på 1930-tallet. Og hva var mottoet for det første 17. juni-stevnet i 1938? – Svaret er: Det land som eier frihet har ære nok, en formulering etter Henrik Wergeland. Stevnet ble tatt opp igjen på Romerike etter krigen, men fra og med 1950 har 17. juni vært feiret hvert eneste år her på Tangen. Det blir til sammen i 65 år. Gratulerer med dagen!